Musikkterapi, behandlingsmetode av psykoterapeutisk natur, eller ulike arbeidsmåter i forbindelse med spesialundervisning, der musikk inngår som en del av terapien eller undervisningen. Innen psykiatrien blir musikkterapi satt i sammenheng med psykoanalytiske, atferdsterapeutiske eller humanistiske teorier i forbindelse med behandling av psykiske lidelser.

Musikkterapien har røtter langt tilbake i historien, og man møter troen på musikkens gunstige virkninger i samfunn hvor magiske eller religiøse forestillinger dominerer synet på sykdomsårsaker og helbredelsesmetoder. Musikkens avspennende virkning har også funnet anvendelse innen medisinen.

Det er vanlig å skille mellom aktiv og reseptiv musikkterapi. I den aktive formen lar man pasientene spille selv, mens den reseptive formen omfatter lytting til musikk, og kan deles inn i kommunikative og reaktive former.

I forbindelse med spesialundervisning brukes musikkterapi i arbeid med å styrke ulike psykiske, motoriske eller sosiale funksjoner hos psykisk og fysisk funksjonshemmede barn og ungdommer. Til vanlige arbeidsområder for denne typen musikkterapi hører for eksempel psykomotorisk trening av personer med cerebral parese, språk- og begrepstrening gjennom musikk for psykisk funksjonshemmede, utvikling av kommunikasjonsferdigheter hos barn med autistiske symptomer med mer. Ved visse former for hjerneskade med afasi (talehemning) kan trening med musikalske virkemidler ha bedre virkning enn ren taletrening.

Bachelor- og mastergradsstudier kan gjøres ved Norges musikkhøgskole i Oslo og ved Griegakademiet, Universitetet i Bergen.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.