MS (multippel sklerose)

MS er en av de vanligste nervesykdommene, og omtrent 11 000 mennesker i Norge har MS. Forekomsten varierer med geografi og folkeslag. Sykdommen er særlig utbredt i nordlige deler av Europa og synes for øvrig å være særlig utbredt i områder av verden som nordeuropeere flyttet til, som Nord-Amerika og sørlige deler av Australia. Den sees ytterst sjelden i tropiske områder, og den er også nesten fraværende i visse etniske grupper som hos samer, inuitter, amerikanske urfolk og svarte afrikanere.

Både miljømessige og genetiske forhold er av betydning for utviklingen av MS. Sykdommen er ikke direkte arvelig, men risikoen hos nære slektninger som barn og søsken er økt. Risikoen hos nære slektninger av rammede er omtrent ti ganger høyere enn i den generelle befolkningen. Det er funnet sammenheng mellom sykdommen og flere ulike gener, men det er ikke identifisert ett enkelt gen som er av avgjørende betydning.

Røyking, lavt nivå av vitamin D, og forskjellige infeksjoner er knyttet til utviklingen av MS.

Infeksjon med Epstein-Barr-virus (kyssesykevirus) er sterkest forbundet med risiko for å utvikle sykdommen. MS rammer ofte mange år etter den opprinnelige infeksjonen, noe som tyder på at det tar tid å utvikle sykdommen. MS er ikke en smittsom sykdom.

Ved MS oppstår det betennelsesforandringer i hjernen og ryggmargen som særlig rammer isolasjonen (myelin) rundt nerveutløpere (aksonet). Myelinet blir skadet og fjernet av kroppens eget immunforsvar, såkalt demyelinisering. En ødeleggelse av myelinet fører til at nervetrådene mister evnen til å lede nerveimpulser raskt.

En nydannelse av myelin kan finne sted, og dette, sammen med at en betennelsesutløst hevelse kan gå tilbake, er sannsynligvis forklaringen på at symptomene ofte kan bedres eller bli helt borte. Noen ganger ødelegges de cellene som lager myelinet, og det etterlates arrvev, noe som forklarer at det oppstår varige forandringer. Sykdomsforløpet kan variere mye hos forskjellige pasienter.

Alle områder i hjernen og ryggmargen kan rammes, noe som medfører at symptomene ved MS kan være svært forskjellige fra person til person, og kan variere over tid hos den enkelte.

Det er karakteristisk for MS at symptomene veksler med tid og sted, som vil si at det er ulike deler av sentralnervesystemet som påvirkes på forskjellige tidspunkter. Denne variasjonen i sykdomsaktivitet er typisk for den hyppigste varianten av MS, relapsing remitting MS (RRMS), som er en attakkpreget variant med forverringsepisoder over dager til uker (MS-attakker), etterfulgt av en gradvis bedring. Omtrent 85 til 90 prosent av pasientene har attakkpreget MS. Etter flere år med MS vil mange med RRMS kunne få en gradvis forverring uten at det har vært noe MS-attakk. Da vil sykdommen gå over til sekundær progressiv MS (SPMS).

Ved den andre varianten, primær progressiv MS (PPMS), er det en gradvis progresjon av symptomene fra starten av, uten MS-attakker.

Typiske symptomer kan være nummenhet, stivhet og svakhet i armer og bein, tåkesyn og smerter bak øyet (synsnervebetennelse), dobbeltsyn, koordinasjonsvansker, ustøhet og blære- og seksualforstyrrelser. Episoder med kortvarige symptomer som nervesmerter eller smertefulle muskelspasmer kan forekomme. Epileptiske anfall sees i noen tilfeller. I tillegg forekommer mer «usynlige» symptomer som energitap (fatigue) og hukommelsesvansker, samt emosjonelle forandringer, angst og depresjon.

Det finnes ingen enkeltprøve eller -undersøkelse som gjør at man kan stille diagnosen MS. Sykehistorien med karakteristiske svingninger i sykdomsforløpet er ofte et relativt klart holdepunkt for sykdommen. Ved mistanke om MS må personen vurderes av nevrolog. Utredningen består av klinisk nevrologisk undersøkelse, MR av hjernen og ryggmargen, undersøkelse av cerebrospinalvæske (fra spinalpunksjon), samt i noen tilfeller undersøkelse av synsbanene (visuelt fremkalte responser).

Diagnosen stilles ut fra en samlet vurdering av sykehistorie og de overnevnte undersøkelsene. Et viktig prinsipp er å kunne påvise sykdomsaktivitet spredt i tid på ulike tidspunkter og ulike steder i sentralnervesystemet.

Det finnes ingen enkeltundersøkelse som kan forutsi forløpet av sykdommen hos den enkelte personen.

Sykdomsforløpet varierer betydelig mellom pasientene. Noen kan ha enkelte MS-attakker med mange års mellomrom, mens andre får en jevn forverring fra starten. Tidligere studier viser at av pasienter med RRMS har nær halvparten bevart gangfunksjonen etter 25 år med sykdommen, men det rimelig å anta at prognosen er bedre med dagens immunmodulerende behandling.

Graviditet kan medføre en forbigående forverring av sykdommen spesielt de første månedene etter fødsel, men endrer ikke selve sykdomsforløpet. Mange av legemidlene kan ikke brukes under graviditet. Svangerskap frarådes altså ikke når man har MS, men ved barneønske er det viktig å planlegge godt i samarbeid med lege.

• nervesystemet
• hjernen
• immunsystemet

• Nasjonal faglig retningslinje om MS (Helsedirektoratet)