MS (multippel sklerose)

MS er en av de vanligste nervesykdommene, og omtrent 11 000 mennesker i Norge har MS. Forekomsten varierer med geografi og folkeslag. Sykdommen er særlig utbredt i nordlige deler av Europa og synes for øvrig å være særlig utbredt i områder av verden som nordeuropeere flyttet til, som Nord-Amerika og sørlige deler av Australia. Den sees ytterst sjelden i tropiske områder, og den er også nesten fraværende i visse etniske grupper som hos samer, inuiter, amerikanske urfolk og svarte afrikanere.

Både miljømessige og genetiske forhold er av betydning for utviklingen av MS. Sykdommen er ikke direkte arvelig, men risikoen hos nære slektninger som barn og søsken er økt. Risikoen hos nære slektninger av rammede er omtrent ti ganger høyere enn i den generelle befolkningen. Det er funnet sammenheng mellom sykdommen og flere ulike gener, men det er ikke identifisert et enkeltgen som er av avgjørende betydning.

Røyking, lavt nivå av vitamin D, og forskjellige infeksjoner er relatert til utviklingen av MS.

Infeksjon med Epstein-Barr-virus (kyssesykevirus) er sterkest assosiert med risiko for å utvikle sykdommen. MS rammer ofte mange år etter den opprinnelige infeksjonen, noe som tyder på at det tar tid å utvikle sykdommen. MS er ikke en smittsom sykdom.

Ved MS oppstår det betennelsesaktige forandringer i hjerne og ryggmarg som særlig rammer isolasjonen (myelin) rundt nerveutløpere. Myelinet blir skadet og fjernet av kroppens eget immunforsvar, såkalt demyelinisering. En ødeleggelse av myelinet fører til at nervetrådene mister evnen til å lede nerveimpulser raskt. En nydannelse av myelin kan finne sted, og dette, sammen med at en betennelsesutløst hevelse kan gå tilbake, er sannsynligvis forklaringen på at symptomene ofte kan bedres eller bli helt borte. Noen ganger ødelegges de cellene som lager myelinet og det etterlates arrvev, noe som forklarer at det oppstår varige forandringer. Sykdomsforløpet kan variere mye hos forskjellige pasienter.

Alle områder i hjerne og ryggmarg kan rammes, noe som medfører at symptomene ved MS kan være svært forskjellige fra person til person, og kan variere over tid hos den enkelte.

Det er karakteristisk for MS at symptomene veksler med tid og sted, som vil si at det er ulike deler av sentralnervesystemet som påvirkes på forskjellige tidspunkter. Denne variasjonen i sykdomsaktivitet er typisk for den hyppigste varianten av MS, relapsing remitting MS (RRMS), som er en attakkpreget variant med forverringsepisoder over dager til uker (MS-attakker), etterfulgt av en gradvis bedring. Omtrent 85 til 90 prosent av pasientene har attakkpreget MS. Etter flere år med MS vil mange med RRMS kunne få en gradvis forverring uten at det har vært noe MS-attakk. Da vil sykdommen gå over til sekundær progressiv MS (SPMS).

Ved den andre varianten, primær progressiv MS (PPMS), er det en gradvis progresjon av symptomene fra starten av, uten MS-attakker.

Typiske symptomer kan være nummenhet, stivhet og svakhet i armer og ben, tåkesyn og smerter bak øyet (betennelse i synsnerven), dobbeltsyn, koordinasjonsvansker, ustøhet og blære- og seksualforstyrrelser. Episoder med kortvarige symptomer som nevralgiske smerter eller smertefulle muskelspasmer kan forekomme. Epileptiske anfall sees i noen tilfeller. I tillegg forekommer mer «usynlige» symptomer som energitap (fatigue) og hukommelsesvansker, samt emosjonelle forandringer, angst og depresjon.

Det finnes ingen enkeltprøve eller -undersøkelse som gjør at man kan stille diagnosen MS. Sykehistorien med karakteristiske svingninger i sykdomsforløpet er ofte et relativt klart holdepunkt for sykdommen. Ved mistanke om MS må personen vurderes av nevrolog. Utredningen består av klinisk nevrologisk undersøkelse, MR av hjerne og ryggmarg, undersøkelse av cerebrospinalvæske (fra spinalpunksjon), samt i noen tilfeller undersøkelse av synsbanene (visuelt fremkalte responser). Diagnosen stilles ut fra en samlet vurdering av sykehistorie og de overnevnte undersøkelsene. Et viktig prinsipp er å kunne påvise sykdomsaktivitet spredt i tid på ulike tidspunkter og ulike steder i sentralnervesystemet.

Det finnes heller ingen enkeltundersøkelse som kan forutsi forløpet av sykdommen hos den enkelte personen.

Det finnes per i dag ingen behandling som kan helbrede MS, men sykdomsforløpet ved RRMS (attakkvis MS) kan påvirkes med immunmodulerende legemidler («bremsemedisiner»), som påvirker kroppens immunforsvar. De immunmodulerende legemidlene reduserer risikoen for utvikling av nye attakker og den eventuelt påfølgende irreversible funksjonssvikten. Det anbefales å starte slik behandling så tidlig som mulig etter at diagnosen er stilt, slik at sentralnervesystemet kan beskyttes mot nye attakker. I og med at behandling reduserer risikoen for nye attakker, er ikke slik behandling virksom mot PPMS eller SPMS.

Det anbefales å starte med et såkalt førstelinjepreparat, som har lav risiko for alvorlige bivirkninger og som reduserer attakkhyppigheten med 30 til 50 prosent. Hvis sykdommen ikke dempes i tilstrekkelig grad av et førstelinjepreparat, eller hvis sykdommen tidlig i forløpet er svært aktiv, anbefales et andrelinjepreparat som reduserer attakkhyppigheten med 55 til 70 prosent, men som har høyere risiko for bivirkninger enn førstelinjepreparatene.

Førstelinjepreparater finnes som sprøytebehandling eller tabletter. Andrelinjepreparater finnes som intravenøse infusjoner. Det foregår omfattende forskning på MS, og det har kommet flere nye legemidler som kan påvirke sykdomsforløpet, noe som har gitt en stadig bedre mulighet til å stabilisere sykdommen.

Alle behandlinger følges opp med regelmessige kontroller hos nevrolog, MR og blodprøver, og med fokus på å oppdage eventuelle bivirkninger av legemidlene.

I tillegg til ovennevnte legemiddelbehandling, kan flere av de plagsomme symptomene bedres gjennom opplæring, fysioterapi og symptombehandling. God informasjon gitt på riktig måte er grunnlaget for en optimal behandling. Regelmessig fysisk aktivitet, tilstrekkelige nivåer av D-vitamin i kroppen og å unngå røyking er viktige elementer.

Videre finnes legemidler som påvirker symptomene (symptombehandling), blant annet legemidler som bedrer gangfunksjon, muskelstivhet og spasmer, smerter, vannlatingsproblemer og depresjon.

Ved uttalt spastisitet kan det plasseres en pumpe under huden som via et kateter sørger for tilførsel av medikament direkte inn mot ryggmargen (baklofen-pumpe). Det er viktig gjennomgå symptomene med fastlege og nevrolog slik at tiltak kan settes i gang.

Ved akutte forverringer av sykdommen (MS-attakker) er det vanlig å gi en kortvarig kur med kortikosteroider, vanligvis intravenøst. Dette avkorter vanligvis den akutte tilstanden, men endrer ikke på sykdomsforløpet for øvrig.

Stamcellebehandling, nye legemidler og andre behandlingsformer forventes å komme i fremtiden, inkludert legemidler som kan senke risikoen for forverring ved PPMS.

Sykdomsforløpet varierer betydelig mellom pasientene. Noen kan ha enkelte MS-attakker med mange års mellomrom, mens andre får en jevn forverring fra starten. Tidligere studier viser at av pasienter med RRMS har nær halvparten bevart gangfunksjonen etter 25 år med sykdommen, men det rimelig å anta at prognosen er bedre med dagens immunmodulerende behandling.

Graviditet kan medføre en forbigående forverring av sykdommen spesielt de første månedene etter fødsel, men endrer ikke selve sykdomsforløpet. Mange av legemidlene kan ikke brukes under graviditet. Svangerskap frarådes altså ikke når man har MS, men ved barneønske er det viktig å planlegge godt i samarbeid med lege.

• nervesystemet
• hjernen
• immunsystemet