Osteomyelitt, betennelse i ben og benmarg. Ofte foreligger det samtidig både osteomyelitt og osteitt, og da bruker man betegnelsen osteomyelitt på det samlede sykdomsbildet. I de fleste tilfellene er osteomyelitt forårsaket av bakterier, men candidasopp (se Candida) kan en meget sjelden gang også gi osteomyelitt. Det finnes også en sjelden form for osteomyelitt hvor mikroorganismer ikke kan påvises.

Akutt hematogen osteomyelitt er forårsaket av bakterier som kommer gjennom blodet, vanligvis gule stafylokokker. Andre aktuelle bakterier er streptokokker, Haemophilus influenzae, Mycobacterium tuberculosis og tarmbakterier. Infeksjonen forekommer særlig hos barn og ungdom og er oftest lokalisert nær endepartiet (i metafysen) av de lange rørknoklene (legg-, lår-, underarms- og overarmsben).

Osteomyelitt etter fraktur (brudd) eller innsetting av osteosyntesemateriale (se osteosyntese) skyldes vanligvis stafylokokker. Bakteriene kommer oftest til infeksjonsstedet ved direkte smitte. Foruten å gi antibiotikabehandling må man fjerne dødt benvev og eventuelt syntesemateriale.

Spondylitt er osteomyelitt i én eller flere ryggvirvler. En rekke bakterier kan gi spondylitt, men stafylokokker er i dag vanligst. Fortsatt ser man spondylitt forårsaket av tuberkelbakterier, som tidligere var et betydelig problem, og en sjelden gang kan gramnegativ bakteriemi resultere i spondylitt.

Osteomyelitt i tær eller fot forekommer særlig hos pasienter med diabetiske sår på tær og føtter (se diabetes mellitus). I sårene er det oftest flere typer bakterier, og det kan være vanskelig å avgjøre hvilken bakterie som er den viktigste årsaken til beininfeksjonen.

Diagnosen osteomyelitt stilles på grunnlag av klinikk (beskrivelse av sykdomsforløpet), funn ved scintigrafi og røntgenundersøkelser. Før behandling med antibiotika må man alltid tilstrebe å få materiale fra infeksjonsfokus til bakteriologisk identifikasjon og resistensbestemmelse. For å gi optimal behandling er det meget viktig at man har identifisert mikroben som er årsak til infeksjonen. Ved akutt hematogen osteomyelitt og hos enkelte andre pasienter kan bakteriene også påvises i blodkultur.

Man behandler osteomyelitt med antibiotika, og i mange tilfeller, og særlig ved kronisk osteomyelitt, kombinert med kirurgiske tiltak. Ved akutt osteomyelitt er det viktig at man kommer raskt i gang med antibiotikaterapi. Behandlingen må ved akutt osteomyelitt vare 6–8 uker, ved kronisk sykdom vanligvis minst tre måneder. Rask diagnostikk og korrekt behandling er ensbetydende med god prognose.

Komplikasjoner til osteomyelitt er kronisk osteomyelitt med fisteldannelse og destruksjoner av benet med varige forandringer, deformiteter, f.eks. i ryggsøylen (gibbus) eller i andre ben som har vært infisert.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.