Osteomyelitt kan oppstå på flere måter. Det kan oppstå indirekte bakteriespredning, for eksempel fra et infisert sår nær benoverflaten. Men bakteriene kan også spres direkte, for eksempel ved et åpent, komplisert brudd eller ved en skarp, infisert gjenstand som trenger inn i benet. Ved den generelle hematogene osteomyelitt er infeksjonsfokus gjerne en hudlesjon, for eksempel en furunkel, mens en osteomyelitt i ryggvirvlene kan komme fra en alvorlig urinveisinfeksjon.
Osteomyelitt er betennelse i bein og beinmarg. Ofte foreligger det samtidig både osteomyelitt og osteitt, og man bruker da betegnelsen osteomyelitt på det samlede sykdomsbildet. I de fleste tilfellene er osteomyelitt forårsaket av bakterier, men candidasopp (se Candida) kan en meget sjelden gang også gi osteomyelitt. Det finnes også en sjelden form for osteomyelitt hvor mikroorganismer ikke kan påvises.
Akutt hematogen osteomyelitt er forårsaket av bakterier som kommer gjennom blodet, vanligvis gule stafylokokker. Andre aktuelle bakterier er streptokokker, Haemophilus influenzae, Mycobacterium tuberculosis og tarmbakterier. Infeksjonen forekommer særlig hos barn og ungdom og er oftest lokalisert nær endepartiet (i metafysen) av de lange rørknoklene (legg-, lår-, underarms- og overarmsbein).
Osteomyelitt etter fraktur (brudd) eller innsetting av osteosyntesemateriale skyldes vanligvis stafylokokker. Bakteriene kommer oftest til infeksjonsstedet ved direkte smitte. Foruten å gi antibiotikabehandling må man fjerne dødt beinvev og eventuelt syntesemateriale.
Spondylitt er osteomyelitt i én eller flere ryggvirvler. En rekke bakterier kan gi spondylitt, men stafylokokker er i dag mest vanlig. Fortsatt ser man spondylitt forårsaket av tuberkelbakterier, som tidligere var et betydelig problem, og en sjelden gang kan gramnegativ bakteriemi resultere i spondylitt.
Osteomyelitt i tær eller føtter forekommer særlig hos pasienter med diabetiske sår på tær og føtter. I sårene er det oftest flere typer bakterier, og det kan være vanskelig å avgjøre hvilken bakterie som er den viktigste årsaken til beininfeksjonen.
Diagnosen osteomyelitt stilles på grunnlag av klinikk (beskrivelse av sykdomsforløpet), funn ved scintigrafi og røntgenundersøkelser. Før behandling med antibiotika må man alltid tilstrebe å få materiale fra infeksjonsfokus til bakteriologisk identifikasjon og resistensbestemmelse. For å gi optimal behandling er det meget viktig at man har identifisert mikroben som er årsak til infeksjonen. Ved akutt hematogen osteomyelitt og hos enkelte andre pasienter kan bakteriene også påvises i blodkultur.
Man behandler osteomyelitt med antibiotika, og i mange tilfeller – særlig ved kronisk osteomyelitt – kombinert med kirurgiske tiltak. Ved akutt osteomyelitt er det viktig at man kommer raskt i gang med antibiotikaterapi. Behandlingen må ved akutt osteomyelitt vare seks–åtte uker, ved kronisk sykdom vanligvis minst tre måneder. Rask diagnostikk og korrekt behandling gir god prognose.
Komplikasjoner til osteomyelitt er kronisk osteomyelitt med fisteldannelse og destruksjoner av benet med varige forandringer, deformiteter, for eksempel i ryggsøylen (gibbus) eller i andre bein som har vært infisert.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.