Vitiligo, hudforandring karakterisert av velavgrensede flekker med pigmenttap i huden eller på slimhinner. Mellom 1 og 2 % av befolkningen har vitiligo, og av disse har ca. 30 % ett eller flere familiemedlemmer med vitiligo.

Årsaken til vitiligo er ikke helt klarlagt. Pigmenttapet oppstår fordi pigmentcellene (melanocyttene, se huden) forsvinner. Mest sannsynlig skyldes tilstanden at kroppens egen immunceller angriper og ødelegger pigmentcellene, dvs. at immunapparatet angriper kroppens egne celler. Dette kalles en autoimmun reaksjon.

Vitiligo kan starte fra spedbarnsalder til alderdom, men debuterer hyppigst i alderen 10–30 år. Flekkene er skarpt avgrenset og uten irritasjon eller flassing. Det kan være punktvis restpigment i flekkene, som et uttrykk for gjenværende, fungerende melanocytter nederst i hårsekkene.

Flekkene brer seg vanligvis symmetrisk (likt på de to legemshalvdelene). Fremstikkende hudområder er spesielt utsatt, f.eks. fingerknokler, strekksider av albuer og knær og ansikt, samt områder rundt kroppsåpningene. Armhulene og lysken blir også ofte affisert. Hudområder som utsettes for rifter og skader, og i noen tilfeller trykk (etter f.eks. bukseseler), synes lettere å utvikle vitiligo, såkalt koebnerfenomen. Det finnes en variant av vitiligo som holder seg til et begrenset området og bare på den ene siden av kroppen, - segmental vitiligo.

Utover pigmenttapet er det ingen kløe eller andre symptomer. Ved soling blir flekkene lett solbrente, og de blir dessuten tydeligere ved at den omkringliggende huden blir brun.

Vitiligo har ofte en trinnvis utvikling med perioder hvor flekkene i løpet av uker til måneder øker i antall og størrelse, for deretter å holde seg uendret i lang tid, ikke sjelden gjennom flere år. Unntaksvis kommer pigmentet tilbake.

Det er i de fleste tilfellene lett å stille diagnosen på grunnlag av det kliniske utseendet av hudforandringen. Man kan av og til forveksle vitiligo med bleke flekker som forbigående kan oppstå i huden etter eksem, og den nokså vanlige tilstanden pityriasis versicolor (soppinfeksjon i huden).

Behandlingen ved vitiligo er lite effektiv. Mange metoder er forsøkt, men resultatene er ikke tilfredsstillende.

Lysbehandling, spesielt med smalspektret UVB, så kalt TL01, kan gi noe tilbakegang av flekkene, mer hos personer med mørk hudtype enn lys hudtype. En del av de som oppnår pigmentering av flekkene ved denne behandlingen, opplever at pigmentet etter hvert forsvinner igjen etter avsluttet behandling.

Tacrolimus er en kalsinevrinhemmer, som motvirker immunreaksjonen i huden. Behandling med tacrolimus salve kan ha en viss effekt, men det tar lang tid før effekten eventuelt kommer, ofte flere måneder. Kortisonkremer kan også ha effekt, men er lite nyttige fordi behandlingen tar så lang tid at det vil være fare for bivirkninger (tynn hud).

Autotransplantasjon er en behandling som består i å skjære ut små hudbiter fra pasientens normalt pigmenterte hud, dyrke pigmentcellene i disse hudbitene og deretter transplantere dem ved hjelp av små snitt inn i de pigmentløse flekkene. Dette er en meget kostbar og omstendelig behandling, og brukes derfor lite.

Personer med vitiligo bør bruke solkrem ved soleksponering, både for å beskytte de pigmentløse flekkene mot solskader, og for å unngå at den normale huden blir brun, hvilket gjør de hvite flekkene tydeligere. Det er best å bruke preparater med høy solfaktor og god beskyttelse mot UV-A (se solbeskyttelse).

Selvbrunende kremer kan brukes. De påvirker ikke pigmentdannelsen, men forårsaker en kjemisk reaksjon i overhudens hornlag, som gjør at det får en brunligere farge.

Det vanlige er en gradvis progresjon gjennom livet. Spontan eller solindusert repigmentering er ikke uvanlig, men det er svært sjelden at tilstanden går helt tilbake.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.