Hodgkins sykdom

Man regner med at infeksjon med Epstein-Barr-virus er en av årsakene til Hodgkins sykdom, men pasienter med denne sykdommen er ikke smitteførende for andre.

Hodgkins lymfom gir oftest tilvekst av forstørrede, uømme lymfeknuter på halsen og/eller i armhulene. På varierende tidspunkt i forløpet kan pasienten utvikle allmennsymptomer og sykdomstegn som kronisk feber, vekttap (mer enn ti prosent av kroppsvekten) eller uttalt nattesvette. Plagsom generell kløe sees en sjelden gang. Ofte foreligger svært forstørrede lymfeknuter i brystskilleveggen (mediastinum). Det kan også være spredning til milten, leveren, lungene eller benmargen.

Diagnosen stilles ved vevsprøve (biopsi) fra affisert organ.

Behandlingen avhenger av sykdomsutbredelse, histologisk type og om det foreligger allmennsymptomer.

Ved lokalisert sykdom uten allmennsymptomer gis vanligvis strålebehandling mot affiserte og de tilgrensede lymfeknuteregioner. Tendensen går nå i retning av å gi relativt kortvarig cellegiftbehandling, etterfulgt av begrenset strålebehandling også i tidlige stadier. Ved mer utbredt sykdom er cellegiftbehandling viktigst, ofte etterfulgt av strålebehandling mot de mest affiserte områder. Også pasienter med svært utbredt Hodgkins sykdom kan helbredes.

Prognosen er god, særlig hos yngre pasienter. De fleste pasienter med Hodgkins sykdom (60–80 prosent) helbredes. Andre lever i årevis ved livsforlengende og lindrende kjemoterapi og strålebehandling.

Prognosen er avhengig av pasientens alder, sykdomsutbredelse, histopatologisk type og allmennsymptomer.

Sykdommen er oppkalt etter den britiske legen Thomas Hodgkin (1798–1866), som beskrev seks tilfeller i 1832, hvorav to senere viste seg ikke å være Hodgkins sykdom.

• lymfekreft