menneskekroppen

Kroppen består av forskjellige deler: hodet (caput), halsen (collum), armene eller overekstremitetene (membra superiora), beina eller underekstremitetene (membra inferiora), og selve kroppen (truncus), som igjen inndeles i brystet (thorax, pectus), ryggen (dorsum) og buken (abdomen). Hver av disse kroppsdelene er inndelt i forskjellige mindre regioner (regiones). Også ekstremitetene er inndelt på denne måten: armene i overarm (brachium), underarm (antebrachium) og hånd (manus), beina i lår (femur), legg (crus) og fot (pes).

Kroppen er utvendig dekket av et hudlag (integumentum commune) med åpninger til kroppens indre deler. Det er fem naturlige åpninger hos mannen og seks hos kvinnen: munnen (os), de to neseborene (nares), endetarmsåpningen (anus), urinveisåpningen (ostium urethrae externum) og – hos kvinnen – skjedeåpningen (ostium vaginae). Dertil kommer de to øregangene (pori acustici externi) og de to øyelokkspaltene (rimae palpebrarum).

Mens ekstremitetene kun er bygd opp av skjelettdeler og muskulatur, med tilhørende blodkar og nerver, er kroppens øvrige deler sete for de indre organene (viscera):

• fordøyelsesorganene: svelget, spiserøret, magesekken, tarmen, leveren, bukspyttkjertelen
• respirasjonsorganene: lungene, luftrøret, bronkiene
• sirkulasjonsorganene: hjertet, blodårene, lymfesystemet
• urogenitalorganene: nyrene, urinlederne, urinblæren, urinrøret, kjønnsorganene
• de endokrine eller hormondannende organene: skjoldbruskkjertelen, biskjoldbruskkjertlene, hypofysen, bukspyttkjertelen, binyrene
• sentralnervesystemet (systema nervosum centrale): med hovedorganene hjernen og ryggmargen

For å beskrive hvordan disse organsystemene ligger i forhold til hverandre, har man gitt de enkelte organene og organdelene internasjonale navn (nomenklatur). Dessuten er deres posisjon eller eventuelle bevegelser gitt en beskrivelse i forhold til plan som kan legges gjennom kroppen.

Vi bruker betegnelser som buk- eller ventralflaten (av latin: venter, 'buk'), og rygg- eller dorsalflaten (av latin: dorsum, 'rygg'). Tilsvarende betegnes foran og bak som anterior og posterior. Et tenkt plan som deler kroppen i to symmetriske deler kalles et mediansagittalplan (av latin: sagitta, 'pil'), et plan som deler kroppen i en forside og en bakside, kalles et frontalplan (av latin: frons, 'panne') eller koronalplan (av latin: corona,'krone, glorie'), og et plan som skjærer kroppen horisontalt, kalles et horisontal- eller transversalplan.

En organdel som ligger nærmere mediansagittalplanet, sier vi ligger medialt i forhold til en annen del som dermed ligger lateralt eller lenger ut til siden. For eksempel ligger den indre øyekroken medialt i forhold til den mer laterale munnviken, som imidlertid ligger medialt i forhold til øret. Og tilsvarende: om en organdel som ligger nærmere et tenkt midtpunkt i kroppen, sier vi at den ligger proksimalt i forhold til en annen organdel som ligger distalt eller lenger unna. Albuen ligger proksimalt (nærmere) på kroppen i forhold til hånden, men distalt i forhold til skulderen. Det som ligger nærmere hodet, sier vi ligger kranialt (av latin: cranium, 'hodeskalle'), mens det som ligger nærmere det sted hvor halen skulle vært, ligger kaudalt (av latin: cauda, 'hale').

Tilsvarende kalles oppe og nede for superior og inferior. For å uttrykke om et organ ligger dypt eller overflatisk, bruker vi betegnelsene profund (profundus) og superfisiell (superficialis), mens indre og ytre kalles intern (internus) og ekstern (externus). For bevegelser bruker vi betegnelsen fleksjon (flexio) om bøyning, ekstensjon (extensio) om strekking og rotasjon (rotatio) om dreining. Dersom for eksempel en arm føres ut til siden, bort fra kroppen, kalles det abduksjon, mens en tilsvarende tilføring mot kroppen kalles adduksjon. Bøyning og strekking betegnes som henholdsvis fleksjon (flexio) og ekstensjon (extensio).

• mennesket – opprinnelse og utvikling
• mennesket
• anatomi
• topografisk anatomi