binyrekreft

Diagnosen stilles ved hjelp av billedmessig utredning med CT og MR, kombinert med analyse av en rekke hormoner og hormonmetabolitter i blod og urin. Endelig diagnose fås ved operativ fjerning av svulsten eller vevsprøve (biopsi) med histopatologisk vevsundersøkelse, det vil si mikroskopi av svulsten.

Det kan være vanskelig å skille sikkert mellom godartet adenom og ondartet adenokarsinom i binyrebarken i en histopatologisk undersøkelse. Godartede svulster er vanligvis mindre enn seks centimeter i diameter. Binyrebarkkreft er nesten alltid adenokarsinomer, som ofte produserer overskudd av binyrebarkhormoner og kan gi betydelige hormonelle forstyrrelser som for eksempel Cushings syndrom (overproduksjon av kortisol).

Behandling av binyrebarkkreft er først og fremst fullstendig, radikal kirurgisk fjerning av svulsten og den affiserte binyren. Hvis svulsten ikke lar seg fjerne fullstendig, er det viktig å få fjernet så mye som mulig av svulstvevet. Operativ behandling vurderes også ved fjernspredning. Strålebehandling gis hvis det er stor tvil om hele svulsten er fjernet, og kan også brukes som lindrende behandling ved inoperabel svulst. Binyrekreft kan også være påvirkelig av cellegiftbehandling.

Prognosen er svært avhengig av hvor utbredt sykdommen er på diagnosetidspunktet. Hvis svulsten er begrenset til binyren og lar seg fjerne fullstendig (radikalt), vil om lag halvparten av pasientene helbredes. Ved mer lokalavansert sykdom overlever bare fem til ti prosent av pasientene fem år. Totalt sett er sjansen til fem års overlevelse fra diagnosetidspunktet for alle pasienter med binyrebarkkreft bare 10–35 prosent. Dette skyldes at sykdommen ofte er nokså fremskredet når den oppdages.

• binyrene
• kreft
• feokromocytom