Lungekreft, kreft i lungevevet eller bronkiene (cancer bronchialis).

De fleste svulster som oppstår primært i lungene, stammer fra celler i bronkiene. Plateepitelkarsinom, adenokarsinom, småcellet karsinom og storcellet karsinom er de vanligste formene. Det finnes også andre, mer sjeldne svulstformer. I tillegg til de svulstene som oppstår primært i lungen, ser man ofte svulster som har sitt utgangspunkt i kreftsvulster andre steder i kroppen (metastaser). Eksempler på andre typer kreft som sprer seg til lungene, er brystkreft, kreft i mage-tarm-kanalen, nyrekreft og føflekkreft.

Det er i overkant av 3000 nye tilfeller av lungekreft årlig i Norge. Antallet var jevnt økende fra 1950-årene, men i de senere år har kurven for antall nye lungekrefttilfeller begynt å flate ut som en følge av at  røykevanene har endret seg i positiv retning. Forekomsten av lungekreft hos menn var tidligere betydelig høyere enn hos kvinner fordi flere menn var røykere. Etterhvert som fler kvinner begynte å røyke, økte også forekomsten av lungkreft i denne gruppen, og antall kvinner som får lungekerft er nå nesten like høyt som antall menn som får denne diagnosen. Lungekreft er den nest hyppigste kreftformen hos både kvinner og menn, etter henholdsvis brystkreft og prostatakreft, men lungekreft er den kreftformen som forårsaker flest dødfall for begge kjønn.

Røyking er den desidert viktigste årsaken til lungekreft. Risikoen for å dø av lungekreft er anslagsvis 10 ganger høyere hos en person som røyker 20 sigaretter daglig, enn hos en ikke-røyker. Risikoen øker ytterligere ved høyere tobakksforbruk. Hvis man slutter å røyke, vil risikoen for å få lungekreft avta, og etter 10–15 år nærmer man seg risikoprofilen til dem som aldri har røykt. Det er holdepunkter for at passiv røyking også kan føre til lungekreft, men dokumentasjonen er foreløpig noe mangelfull.

Luftforurensning synes også å kunne øke faren for lungekreft, noe som kan være forklaringen på at man i de fleste land finner en høyere forekomst av lungekreft i byer enn på landsbygda.

Yrkesmessige faktorer har også vist seg å være av betydning for utviklingen av lungekreft. Mest kjent er den økte risikoen ved eksponering for asbest. Ved en massiv asbesteksponering øker risikoen for å få lungekreft anslagsvis 5 ganger. Hvis man i tillegg røyker, vil risikoen være hele 50 ganger høyere enn hos ikke-røykere som ikke har vært utsatt for asbest.

Eksponering for radongass kan også gi økt risiko for lungekreft. Man ble oppmerksom på dette ved at det ble påvist økt dødelighet blant arbeidere i enkelte gruver der det var mye radon. Det synes også å være en sammenheng mellom radonnivået i boliger og utvikling av lungekreft. Man har anslått av 2–4 % av lungekrefttilfellene i Norge kan være forårsaket av radoneksponering i hjemmene.

Det vanligste symptomet på lungekreft er vedvarende hoste. Av og til kan blodig oppspytt ledsage hosten. Andre symptomer kan være stadige lungebetennelser, tung pust, vekttap og slapphet.

Symptomene på lungekreft er relativt uspesifikke, noe som medfører at mange pasienter ikke oppsøker lege før sykdommen er kommet langt.

Det er vanskelig å stille diagnosen lungekreft ut fra en vanlig klinisk undersøkelse av pasienten. Røntgenbilde av lungene er det viktigste hjelpemiddelet. En kreftsvulst vil på bildet avtegne seg som en fortetning (flekk, skygge), noe som medfører videre utredning.

Slike lungefortetninger kan være umulige å skille fra fortetninger som skyldes lungebetennelser, tuberkulose eller andre typer betennelsessykdommer i lungene. Man er derfor avhengig av en vevsprøve for å stille diagnosen med sikkerhet. Slike prøver tas ved hjelp av bronkoskopi, eventuelt ved en prøve gjennom brystveggen med en spesialnål.

Med i utredningen er også vurderingen av hvorvidt kreftsvulsten i lungen kan fjernes ved operasjon. Computertomografi (CT) av lunger og brystkasse er et nødvendig hjelpemiddel i denne vurderingen.

Operasjon. Hvis man har mulighet til å fjerne kreftsvulsten i sin helhet, vil man i de fleste tilfeller foreta en operasjon der man fjerner hele eller deler av lungen. Dette forutsetter at man ikke har funnet kreft i andre organer, og at pasienten har god nok lungefunksjon til å tåle inngrepet.

Alternative behandlingsformer er strålebehandling og cytostatika (cellegift). Strålebehandling kan få svulsten til å skrumpe, men man kan ikke regne med å kurere sykdommen ved hjelp av denne behandlingsformen. Stereotaktisk strålebehandling av små svulster har vist lovende resultater. Cellegiftbehandling brukes på pasienter som ikke kan opereres, og også som tilleggsbehandling etter operasjon. Ved småcellet lungekreft er cellene ofte svært følsomme for cellegifter, og svulsten vil ofte skrumpe inn relativt raskt. Dessverre får mange tilbakefall av sykdommen. I enkelte tilfeller har man sett at slik behandling kan kurere eller holde sykdommen i sjakk i lang tid. Nyere medikamenter som hemmer spesifikke reseptorer i kreftcellene benyttes der man i vevsprøver fra svulsten kan påvise mutasjoner i disse reseptorene.

Prognosen ved lungekreft er avhengig av svulstens utbredelse, celletype og hvilke behandlingsalternativer man kan benytte.

Operativ fjerning av svulsten er den behandlingsformen som gir størst mulighet for å helbrede kreftsykdommen.

Stråle- og cellegiftbehandling av ikke-operable svulster vil kunne redusere svulstens størrelse og holde pasienten symptomfri i en periode, men sykdommen vil vanligvis komme tilbake.

Helbredelsesprosenten ved lungekreft har dessverre ikke bedret seg vesentlig i løpet av de siste tiårene.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.