Oppkast, brekninger, det å kaste opp; prosess der mageinnhold kommer opp i og ut gjennom munnen. Oppkast skjer ofte som en ufrivillig refleks, men denne refleksen kan dempes eller fremskyndes med viljen. Oppkast kan imidlertid oppfattes som en forsvarsmekanisme som kroppen bruker for å kvitte seg med uheldig mageinnhold, som f.eks. etter at man har spist bedervet mat.

Brekninger oppstår oftest i forløpet av uvelhetsfølelse, blekhet, svetting og spyttflod. Det innledes med at pusten stanser i innåndingsfasen. Stemmespalten lukkes og brystkassen fikseres, slik at trykket i bukhulen kan økes ved hjelp av bukmusklene. Deretter oppstår det en bølge av muskelsammentrekninger i magesekken og oppover i spiserøret, såkalt omvendt peristaltikk, der mageinnhold blir drevet oppover og ut gjennom munnen. Refleksen styres av et nervesenter, brekningssenteret, i den forlengede marg i hjernen.

Selve brekningsreaksjonen foregår i øvre del av fordøyelseskanalen, men brekningssenteret kan påvirkes av en rekke faktorer, både i og utenfor fordøyelseskanalen. Andre indre organer kan påvirke senteret, likevektssenteret i indre øre og hormonelle påvirkninger likeså. Øvrige sanseorganer og emosjonelle faktorer spiller også inn, slik at f.eks. synet eller lukten av noe ubehagelig kan utløse brekninger.

De vanligste årsakene er lidelser eller påvirkning i fordøyelseskanalen, f.eks. når man har spist for mye eller for sterk mat. Nesten alle sykdommer i øvre del av fordøyelseskanalen vil imidlertid kunne føre til kvalme og brekninger.

Lever- og nyresykdommer er også aktuelle årsaker på grunn av utilstrekkelig avgiftning av giftstoffer i blodet.

Svangerskapskvalme er eksempel på en hyppig forekommende hormonell årsak, mens Ménières sykdom, som rammer likevektsorganet, er eksempel på at forstyrrelser i andre sanseorganer også kan føre til brekninger.

Sykdommer i eller omkring hjernen f.eks. svulster eller hjernehinnebetennelse, er viktige årsaker til brekninger, selv om dette forekommer sjelden.

Spesielt enkelte typer cellegift (se cytostatika), gir alltid kvalme og brekninger, og behandlingen må derfor suppleres med kvalmestillende medisin.

Ved sterk kvalme vil det ofte hjelpe å fremkalle brekninger, og dette kan man oppnå ved å stimulere føleorganene bak på tungen og i svelget, f.eks. ved å stikke fingrene i halsen. Brekninger kan også fremprovoseres medikamentelt, med brekkmiddel, eller med stoffet apomorfin, som er beslektet med morfin.

Kvalme og brekninger er først og fremst et symptom på at noe er galt, og det viktigste er å forsøke å finne årsaken til tilstanden. I noen tilfeller er det imidlertid ikke mulig å finne noen slik årsak, eller årsaken lar seg ikke behandle direkte, f.eks. som ved svangerskapskvalme. Da må man av og til behandle brekningene for seg.

Hvis man kaster opp mye eller over lang tid, må man erstatte kroppens væsketap. Som regel er det gunstig å drikke saltholdige væsker fordi de erstatter salttapet som er oppstått på grunn av brekningene, mens man bør unngå melk og juice som kan virke irriterende og forverre kvalmen. Dersom dette tolereres, vil det være naturlig gradvis å forsøke fast føde, f.eks. pasta, tørre kavringer el.l. I sjeldne tilfeller kan sykehusinnleggelse og intravenøs væsketilførsel (se infusjon) og intravenøs ernæring bli nødvendig. Dette er særlig viktig hos barn, som har mindre reserver enn friske voksne mennesker.

Det finnes en rekke ulike medikamenter som man kan forsøke ved kvalme og brekninger. De viktigste er stoffer som demper brekningssenteret i hjernen, først og fremst antihistaminer og metoclopramid. Disse stoffene hemmer dopamin-reseptorene og kan forsøkes ved alle typer mildere kvalme og brekninger. Skopolamin (se også antikolinerge midler) er først og fremst effektivt ved reisesyke.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.