farmakologi

Farmakologi er læren om legemidlene og inkluderer kunnskap om hvordan legemidler virker, hvilke gunstige og ugunstige effekter de har og hvordan de skal gis.

Faktaboks

Uttale
farmakologˈi
Etymologi
av gresk farmakon, ‘legemiddel’

I farmakologien skilles det mellom hvordan legemidlet virker i kroppen og hvordan kroppen omsetter legemidlet.

  • Farmakodynamikk handler om legemidlers virkningsmekanisme og deres effekter i kroppen, altså «hva legemidlet gjør med kroppen».
  • Farmakokinetikk handler om hva som skjer med et legemiddel fra man tar det til det forsvinner fra kroppen, altså «hva kroppen gjør med legemidlet».

I Norge inngår farmakologi i utdanningen av farmasøyter, leger, sykepleiere, radiografer, optikere, vernepleiere, tannleger og veterinærer. Klinisk farmakologi er også en medisinsk spesialitet godkjent av Den norske legeforening.

Innsamling, tilberedning, standardisering og salg av legemidler hører inn under farmasi.

Disipliner

Farmakologi kan deles inn i forskjellige disipliner. Moderne eksperimentell farmakologi studerer virkningen av legemidlene på biologiske mekanismer, og i undersøkelsene brukes stort sett de samme metodene som anvendes i de basale medisinske og naturvitenskapelige fag. I basal farmakologi har det derfor foregått en oppdeling av forskningen i takt med spesialiseringen i basalfagene. Eksempler på dette er kjemisk farmakologi (legemidlenes kjemi, farmasøytisk kjemi), biokjemisk farmakologi (legemidlenes biokjemi) og molekylær farmakologi. Den fysiologiske eller klassiske farmakologi er også oppdelt i underspesialiteter som for eksempel nevrofarmakologi (nervesystemets farmakologi).

Basal farmakologi som drives ved de farmakologiske instituttene ved universiteter, høyskoler og farmasøytiske fabrikker, studerer legemidlenes opptak, fordeling, virkning og utskillelse hos forsøksdyr.

Klinisk farmakologi undersøker de samme virkningene hos mennesker, og denne utprøvningen foregår ved sykehus, i alminnelighet universitetsklinikker. Den har til formål å fastlegge dosering og anvendelsesområde for legemidlene (farmakoterapi). Nært knyttet til farmakologien er toksikologien, læren om legemidlenes og andre stoffers giftvirkninger, som ikke bare har terapeutiske (behandlingsmessige), men også rettsmedisinske aspekter (blodalkohol, forgiftninger).

Historikk

Kunnskap om legemidler, tidligere brukt på rent erfaringsmessig, empirisk grunnlag, ble forsøkt systematisert allerede i oldtiden .
  • Kinesisk medisin: Pen Ts'ao fra 2700 fvt.
  • Egyptisk medisin: Papyrus Ebers fra 1550 fvt.
  • Vestens medisin: Størst betydning har De materia medica av Dioskorides (romersk militærlege på keiser Neros tid) og den greske legen Galens samlinger hatt.

Gjennombruddet for den vitenskapelige farmakologien kom med utviklingen og anvendelsen av kunnskaper fra kjemien. Viktige bidragsytere var blant andre Paracelsus (1493–1541), Johann Rudolph Glauber (1604–1668), Friedrich Sertürner (1783–1841), François Magendie (1783–1855) og senere fra fysiologien: Rudolf Buchheim (1820–1879), Claude Bernard (1813–1879), Oswald Schmiedeberg (1839–1921). Den tidligere Materia Medica, som utelukkende beskjeftiget seg med beskrivelse av stoffer brukt som legemidler, farmakografi, kunne da suppleres med kunnskaper ervervet ved eksperimentelle studier av legemidlenes virkemåte i organismen, farmakodynamikk, og deres absorpsjon, fordeling og utskillelse i kroppen, farmakokinetikk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg