Farmakologi, læren om legemidlene, inkluderer kunnskap hvordan legemidler virker, hvilke gunstige og ugunstige effekter de har og hvordan de skal gis.

I farmakologien skilles det mellom hvordan legemidlet virker i kroppen og hvordan kroppen omsetter legemidlet.

  • Farmakodynamikk handler om legemidlers virkningsmekanisme og deres effekter i kroppen, altså «hva legemidlet gjør med kroppen».
  • Farmakokinetikk handler om hva som skjer med et legemiddel fra man tar det til det forsvninner fra kroppen, altså «hva kroppen gjør med legemidlet».

I Norge inngår farmakologi i utdanningen av farmasøyter, leger, sykepleiere, tannleger og veterinærer. Klinisk farmakologi er også en medisinsk spesialitet godkjent av Den norske lægeforening. 

Innsamling, tilberedning, standardisering og salg av legemidler hører under farmasi.

Farmakologi kan deles inn i forskjellige dispiliner. Moderne eksperimentell farmakologi studerer virkningen av legemidlene på biologiske mekanismer, og i undersøkelsene brukes stort sett de samme metodene som anvendes i de basale medisinske og naturvitenskapelige fag. I basal farmakologi er det derfor foregått en oppdeling av forskningen i takt med spesialiseringen i basalfagene. Eksempler på dette er kjemisk farmakologi (legemidlenes kjemi, farmasøytisk kjemi), biokjemisk farmakologi (legemidlenes biokjemi) og molekylær farmakologi. Den fysiologiske eller klassiske farmakologi er også oppdelt i underspesialiteter, for eksempel nevrofarmakologi (nervesystemets farmakologi).

Basal farmakologi som drives ved de farmakologiske institutter ved universiteter, høyskoler og farmasøytiske fabrikker, studerer legemidlenes opptak, fordeling, virkning og utskillelse hos forsøksdyr.

Klinisk farmakologi undersøker de samme virkningene hos mennesker, og denne utprøvningen foregår ved sykehus, i alminnelighet universitetsklinikker. Den har til formål å fastlegge dosering og anvendelsesområde for legemidlene (farmakoterapi). Nært knyttet til farmakologien er toksikologien, læren om legemidlenes og andre stoffers giftvirkninger, som ikke bare har terapeutiske (behandlingsmessige), men også rettsmedisinske aspekter (blodalkohol, forgiftninger).

Kunnskap om legemidler, dengang brukt på rent erfaringsmessig, empirisk, grunnlag, ble forsøkt systematisert allerede i oldtiden. Kinesisk medisin: Pen Ts'ao fra 2700 f.Kr.; egyptisk medisin: Papyrus Ebers fra 1550 f.Kr.; vestens medisin: Størst betydning har De materia medica av Dioscorides (romersk militærlege på keiser Neros tid) og Galens samlinger hatt.

Gjennombruddet for den vitenskapelige farmakologien kom med utviklingen og anvendelsen av kunnskaper fra kjemien. Viktige bidragsytere var blant annet Paracelsus 1493–1541, Glauber 1604–68, Sertürner 1783–1841, Magendi 1783–1879 og senere fra fysiologien: Buchheim 1820–79, Claude Bernard 1813–79, Schmiedeberg 1839–1921. Den tidligere Materia Medica, som utelukkende beskjeftiget seg med beskrivelse av stoffer brukt som legemidler, farmakografi, kunne da suppleres med kunnskaper ervervet ved eksperimentelle studier av legemidlenes virkemåte i organismen, farmakodynamikk, og deres absorpsjon, fordeling og utskillelse i kroppen, farmakokinetikk.

Les mer i Store norske leksikon 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.