Det har vært kjent i et par tusen år at reiser og opphold i store høyder kan gi karakteristiske kroppslige problemer. Kinesiske skrifter fra keiser Chungs tid (37–32 f.Kr.) omtaler Ulugh Rabat-passet i Kina (4200 m o.h.) som «lille hodepine-fjell» og Kilik-passet i Karakorum-fjellkjeden (4830 m o.h.) som «store hodepine-fjell». En detaljert beskrivelse av virkningen av høydeopphold både på kropp og sinn finner vi i pater José de Acostas bok fra 1586 om en reise i Andesfjellene mellom Lima og Cuzco, der det høyeste punktet ligger på 4500 m o.h. I motsetning til andre forfattere angir pateren korrekt den «subtile og tynne luft» som årsak til plagene, og ikke kulde og strabaser. Det er fallet i atmosfærens oksygentrykk som skaper problemene.

De fleste mennesker med vanlig god helse vil ha få eller ingen problemer med å oppholde seg i høyder under 3000 m. Men i økende høyde over dette nivået vil mange oppleve ett eller flere av de symptomene som er omtalt under høydesyke. Mye avhenger av hvor raskt oppstigningen skjer.

Med økende høyde over havet vil oksygentrykket i atmosfæren (PO2) avta parallelt med fallet i barometertrykk. I en høyde av 5500 m vil barometertrykket være halvert. Lavt atmosfærisk oksygentrykk vil senke PO2i lungenes alveoler og derved også i arterieblodet. Det vil stimulere de arterielle kjemoreseptorene og føre til økt lungeventilasjon og en økning i alveolær PO2. Denne effekten er til å begynne med ikke særlig stor. Først 4–5 dager etter ankomsten til en bestemt høyde over havet vil ventilasjonsøkningen være maksimal. Årsaken er at ved enhver ventilasjonsøkning i hvile vil det luftes ut mer CO2-gass enn det som produseres i kroppen, og det fører til en alkalose (økning av blodets og vevsvæskenes pH). En alkalose, særlig i hjernen, vil virke dempende på lungeventilasjonen. Først når pH i vevsvæsken som omgir de sentralnervøse kjemoreseptorene, er regulert tilbake til normal pH, vil en se den fulle ventilatoriske effekten av et fall i arteriell PO2, og det tar 4–5 dager. Forskjellen i PO2mellom luft og alveoler avtar, og karbondioksidtrykket i alveoler og arterieblod (PCO2) reduseres. Samtidig vil den kraftige økning i lungeventilasjonen, som er en forutsetning for å klare seg i store høyder, gi et stort væsketap. Luften som pustes inn, er kald og tørr, mens luften som pustes ut, er mettet med vanndamp.

Opphold i store høyder vil hos mange føre til væskeretensjon og forandringer i kroppsvæskenes fordeling. Det er funnet forhøyede verdier av det antidiuretiske hormonet (ADH) i blodet hos noen, og også endringer av blodets innhold av andre hormoner som har med væskebalansen å gjøre (renin-angiotensin-systemet, atrienatriuretisk peptid, aldosteron).

Det har vært kjent i mer enn hundre år at opphold i store høyder hos de fleste fører til en økning i antallet av røde blodceller og økt hemoglobinkonsentrasjon. Det skyldes at et hormon som dannes i nyrene (erytropoietin), stimuleres av fall i PO2. Dette hormonet påvirker benmargen slik at det produseres flere slike blodceller. Det vil øke blodets oksygentransportkapasitet. Samtidig øker risikoen for blodpropp, trombose og forfrysninger fordi blodet blir mer viskøst. Ved ekstreme høyder (over 6500 m o.h.) vil hemoglobinets O2-bindende evne øke litt fordi oksygendissosiasjonskurven venstreforskyves. Det er en gunstig effekt, som bidrar til å gjøre tindebestigninger over 8000 m.o.h. mulig.

Våre lunger fungerer ikke optimalt som gassvekslingsorganer i store høyder. Pga. diffusjonsbegrensning vil blodet som strømmer gjennom lungekapillarene, ikke få samme PO2som i alveolene, men en lavere verdi. Denne forskjellen blir større under arbeid fordi passasjetiden gjennom lungekapillarene da blir enda kortere. Dette er den viktigste grunnen til at man blir så sliten og andpusten av å arbeide i stor høyde. Man tvinges til å ta hyppige pauser. For musklene kan en vellykket akklimatisering føre til større kapillartetthet og økte konsentrasjoner av mitokondrier i cellene.

Lav alveolær PO2fører til sammentrekning av små blodårer i lungene. Det er mulig at denne effekten kan gi en litt jevnere fordeling av blodsirkulasjonen i lungene, men samtidig blir hjertets pumpearbeid større fordi karmotstanden øker. Også risikoen for å få lungeødem tiltar.

Mange detaljer av betydning for høydeakklimatisering er ukjente, særlig de som har å gjøre med intracellulære mekanismer og permeabilitetsforhold og ionepumper i cellemembranene. Øvre grense for høydeakklimatisering ser ut til å ligge ved 5200 m o.h. Her finner vi de høyest beliggende permanente bosteder (i Andesfjellene). Over denne høyden vil opphold, i økende grad, bli et kappløp med tiden. Over 7800 m o.h. har vi den såkalte dødssonen. Hvert ekstra døgn tilbragt her medfører betydelig dødsrisiko eller varige hjerneskader og forfrysninger.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.