Høydesyke, omfatter alle sykdommer som forårsakes av opphold i store høyder.
Fjellturer i Norge medfører ingen risiko for høydesyke hos mennesker med vanlig god helse, fordi våre fjelltopper ligger lavere enn de høyder som utløser slik sykdom.
I vel 3000 m høyde vil derimot mer enn 50 prosent få en mild form for høydesyke 12–24 timer etter ankomsten.
De vanligste symptomene ved en mild form for høydesyke er:
Den normale daglige aktiviteten hemmes lite av disse plagene, men de bør likevel tas alvorlig. Hvis den syke ikke fortsetter oppstigningen, vil symptomene vanligvis bli borte etter et par døgn, mens kroppen akklimatiseres til den aktuelle høyden. Den sikreste behandlingen er imidlertid å gå litt ned, og eventuelt sove lavt hvis det er mulig. Medikamentet acetazolamid, 500 mg/døgn, kan være til hjelp. Det skal bare gis av lege.
Ødem. Under normale forhold (øverst) foreligger en likevekt mellom de ulike væskefylte rommene i organismen, her illustrert ved et blodkapillar, en lymfeåre og det intercellulære rom. Ved ødem (nederst) er denne likevekten forskjøvet i retning av mer væske i det intercellulære rom. Pilene antyder at mer væske dreneres fra kapillarer til det intercellulære rom og mindre til lymfeårene ved ødem.
Moderat høydesyke kjennes ved:
Nedstigning noen få hundre meter kan ha god, helbredende effekt. Pasienten bør oppholde seg lavt inntil han er symptomfri (for eksempel i tre døgn), før eventuell ny oppstigning forsøkes. Noen enkle koordinasjonstester kan være til hjelp ved denne vurderingen. Videre oppstigning bør skje i et tempo som ikke medfører at symptomene melder seg på ny.
Husk at høydesyke er en potensielt livsfarlig sykdom. Gradvis oppstigning er den viktigste formen for forebygging. For hver 600–900 høydemeter bør det legges inn en ekstra hviledag eller to. Man bør unngå å øke sovehøyden mer enn 600 m fra én natt til en annen i høyder over 2500 m.
Alvorlig høydesyke omfatter de samme symptomene som de mildere formene, men i sterkere grad. Denne kjennetegnes ved at:
Vedkommende er fullstendig avhengig av hjelp. Så raskt som mulig må han fraktes ned 600 til 1200 m, noe som i praksis kan være vanskelig, for eksempel under en snøstorm og i stupbratte fjellskråninger.
I en slik situasjon bør man plassere pasienten i et fleksibelt bærbart kammer utstyrt med en luftpumpe (Gamow-bag). Trykket i kammeret kan økes slik at det tilsvarer lufttrykket i lavere høyder. Etter flere timers opphold i et slikt kammer kan pasienten ha kommet seg så mye at han kan delta aktivt i nedstigningen, og ta seg ned til lavere høyder før symptomene vender tilbake for fullt.
Høyde-lungeødem er en av to fryktede former for høydesyke. Væske hoper seg opp i lungene og forhindrer effektivt oksygenopptak. Pasienten blir ekstremt andpusten selv ved små anstrengelser og får følelsen av å bli kvalt. Det er surklende pustelyder som ofte kan høres uten stetoskop.
Øyeblikkelig nedstigning kan være livreddende. Hvis dette er umulig, kan pasienten få oksygen, eventuelt kombinert med behandling i overtrykksbag. Medikamentet nifedipin kan ha en gunstig effekt ved at det reduserer trykket i de minste blodårene i lungene. Men nedstigning må alltid være den prioriterte behandlingen.
Høyde-hjerneødem er den andre fryktede formen for høydesyke. Væske hoper seg opp i hjernevevet slik at hjernen sveller opp, og trykket i kraniet øker. Symptomene er:
Behandlingen er den samme som ved lungeødem: pasienten må fraktes ned uten opphold. Samtidig kan det gis oksygen på pustemaske, hvis da ekstra oksygen er tilgjengelig. Etter vurdering av lege kan preparatet dexametason gis intramuskulært.
Ved opphold i ekstreme høyder (over 8000 m) kan alvorlig hjerneødem oppstå svært raskt selv hos godt akklimatiserte personer. Det er sannsynlig at et moderat hjerneødem er til stede også ved de mildere formene for høydesyke.
Det er mulig at det ved høyde-hjerneødem foreligger intracellulære mikroskopiske luftbobler i hjernen. Det kan i så fall forklare at nedstigning eller bruk av trykkammer har en bedre virkning enn oksygen på pustemaske. Blødninger på netthinnen (retina) er et vanlig funn i stor høyde, og tyder på at kapillarenes permeabilitetsegenskaper forandres.
Det finnes ingen pålitelig metode til å fastslå på forhånd hvem som har størst risiko for å få høydesyke. Verken treningstilstand eller alder ser ut til å være av avgjørende betydning.
Under en høydeekspedisjon kan det være nyttig å holde øye med væskebalansen hos deltakerne. Det kan gjøres ved å veie hver enkelt en gang per dag (ta med en badevekt). Økende vekt kan være tegn på at væske hoper seg opp i kroppen, noe som igjen kan indikere begynnende høydesyke med ødemer. Rask oppstigning er en risikofaktor. Travle turister som fraktes opp til store høyder med bil, tog eller helikopter, er en særlig utsatt gruppe.
Selv om ødemer og høydesyke henger sammen, gir det ingen beskyttelse å drikke lite. Væskebehovet stiger med økende høyde, og man må sørge for å drikke mer enn i lavlandet. Uttørring som følge av for lite væskeinntak vil gjøre blodet mer tyktflytende, og det øker sjansen for venøs trombose, embolier og forfrysninger. Kosten bør være rik på karbohydrater, som i store høyder tas lettere opp fra tarmen enn både fett og proteiner.
Infeksjonssykdommer kan få et alvorligere forløp i store høyder på grunn av et mindre effektivt cellulært immunforsvar. Luftveisplager er vanlig på grunn av inhalasjon av store mengder tørr og kald luft. Sår gror langsommere i stor høyde, og en banal infeksjonssykdom kan få et alvorlig, livstruende forløp hvis pasienten ikke bringes ned.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.