hypersensitivitetspneumonitt

Hos dem som utvikler hypersensitivitetspneumonitt skjer det en reaksjon mellom de inhalerte stoffene og immunologisk aktive celler i lungene. Disse cellene gjenkjenner det antigenet pasienten reagerer mot. Den akutte formen kan gi kraftige symptomer som feber, muskelsmerter og hodepine i tillegg til tungpust. Symptomene debuterer gjerne flere timer etter eksponeringen, og de avtar igjen etter én til to dager, dersom ikke ny eksponering finner sted.

Ved den kroniske formen, med mer langvarig og lavgradig eksponering, er symptomene mindre dramatiske. Pasientene oppsøker ofte ikke lege før de merker at de blir tungpustet ved anstrengelser og eventuelt går ned i vekt. Da kan betennelsesprosessen i lungene ha gitt opphav til dannelse av arrvev (fibrose).

Diagnosen hypersensitivitetspneumonitt stilles på grunnlag av pasientens sykehistorie og påvisning av et potensielt agens hjemme eller på arbeidsplassen, ved karakteristiske funn ved røntgen- og lungefunksjonsundersøkelser, ved påvisning av IgG-antistoffer i blodet mot det mistenkte agens (for eksempel muggsopp) og ved vevsprøver fra lungene. I tillegg vil bedring av symptomene når pasienten ikke lenger eksponeres for det sykdomsfremkallende agens peke i retning av hypersensitivitetspneumonitt.

Det viktigste i behandlingen av pasienter med hypersensitivitetspneumonitt er å stille diagnosen så tidlig som mulig og deretter forhindre videre eksponering for det utløsende agens. Dette kan skje ved bruk av verneutstyr, og i enkelte tilfeller bytte av arbeid. I tillegg til å la pasienten unngå eksponering, kan man behandle hypersensitivitetspneumonitt med glukokortikoider (kortison-lignende legemidler).

Dersom eksponeringen for det sykdomsframkallende agens opphører etter kort tid, vil betennelsesreaksjonen i lungene avta, og lungevevet vil kunne gjenvinne funksjonen sin. Hvis eksponeringen har skjedd over lang tid og man har utviklet en kronisk form for hypersensitivitetspneumonitt med fibrose, vil lungeforandringene bli værende. Opphør av eksponering vil kunne føre til at sykdommen ikke utvikler seg videre. Behandling med glukokortikoider vil kunne ha god effekt på symptomer, men det er usikkert om behandlingen vil påvirke langtidsprognosen.

• allergi
• lungene
• arbeidsmedisin