Interferoner, småmolekylære proteiner som grupperes inn under cytokinene. De er viktige signal- og regulatorsubstanser mellom celler i kroppen, særlig i forbindelse med virusinfeksjoner og andre betennelsestilstander. Interferoner produseres i kroppen av bl.a. virusinfiserte celler og gir økt antiviral beredskap til naboceller som ennå ikke er infisert av virus. Enkelte interferoner aktiverer celler i immunforsvaret, og i høye doser kan også celleproliferasjon, apoptose og andre cellefunksjoner påvirkes. Det er ennå mye usikkerhet vedrørende fysiologiske og farmakologiske effekter av de forskjellige interferontypene.

Humant interferon alfa, beta og gamma produseres i bakteriekulturer ved hjelp av rekombinant genteknikk, og anvendes eller utprøves ved flere maligne sykdommer og kroniske virusinfeksjoner. Interferon alfa synes å ha en gunstig effekt ved aktive kroniske virushepatitter (type B og C). En sjelden leukemiform, hårcelleleukemi, responderer godt på behandling med interferon alfa. Dette interferonet gir også remisjoner hos ca. 15 % av pasienter med spredning fra nyrekreft, men effekten på overlevelse ved nyrekreft er tvilsom. Det er visse holdepunkter for effekt av interferon alfa også ved kronisk myelogen leukemi og ved malignt melanom, men det gjenstår klinisk forskning for å avklare medikamentets eventuelle plass ved disse og en del andre kreftsykdommer. Det er sannsynlig at nye medikamenter med mer målrettet/spesifikk påvirkning av vekstregulering i kreftceller kan erstatte eller supplere bruken av interferon ved kreftsykdommer. Interferon beta kan muligens forsinke sykdomsutviklingen hos enkelte pasienter med multippel sklerose.

Behandling med interferoner er kostbar.

Alle interferoner kan gi plagsomme bivirkninger, først og fremst feber, muskelsmerter og andre influensalignende symptomer, dessuten håravfall samt psykisk depresjon.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.