NK-celler

NK-celler, celle hos normale individer som dreper (virker cytotoksisk på) spesielle svulstceller uten forutgående immunisering. NK-cellene er derfor en del av det naturlige immunforsvaret (se medfødt immunitet). De kan være viktige for å kontrollere cellevekst og i forsvar mot utvikling av svulster.

NK-celler regulerer immunsvar gjennom frigjøring av cytokiner og kan drepe ulike målceller, for eksempel virusinfiserte celler og kreftceller. I lysmikroskopet er NK-cellene så like B- og T-celler at de bare kan skjelnes fra dem ved hjelp av spesialfargemetoder. T-celler og NK-celler har felles umodne forløpere i benmargen, og begge har reseptorer rettet mot HLA-molekyler.

For øvrig skiller NK-cellene seg fra de to andre typene lymfocytter på en rekke områder. I motsetning til B- og T-cellene danner ikke NK-cellene antigenreseptorer ved omorganisering av arvestoffet DNA. I stedet er det et mangfold av reseptorer som er ferdig kodet for i kimlinjegenomet i DNA slik det er overført til hvert enkelt individ gjennom kjønnscellene fra foreldrene. Det er fremdeles ikke helt klarlagt hvordan NK-cellene gjenkjenner målcellene de dreper. Hver celle bruker mange ulike reseptorer i gjenkjenningen, hvorav noen er aktiverende mens andre er hemmende, der NK-cellene summerer signalene, og dersom disse samlet når en viss terskel, utløses reaksjoner som utløser celledrap.

NK-cellene behøver ikke å lære seg toleranse og er ikke klondelt med hensyn til antigenreseptorer slik som B- og T-celler (se klonseleksjon). Et gitt antigen, for eksempel en virusinfisert celle, kan vanligvis gjenkjennes av et stort antall NK-celler. NK-cellene trenger dermed ikke å sirkulere mellom kontrollposter og drive patruljerende overvåking av lymfatisk vev, slik som B- og T-celler gjør. NK-cellene har derfor en helt annen vevsfordeling enn disse cellene og finnes spesielt i blodet, miltens røde pulpa, leveren og lungene.

Siden NK-cellene ikke er klondelte, undergår de ikke klonekspansjon etter antigenstimulering og utviser ikke immunologisk hukommelse. Fordi så mange NK-celler i utgangspunktet kan gjenkjenne et gitt antigen og fordi de ikke trenger hjelp fra T_h-celler for å reagere, blir selv første gangs immunsvar kraftig, derav navnet naturlige dreperceller.

Når NK-celler har gjenkjent målceller som fremmede eller uønskede, har de to ulike måter å drepe dem på: De kan sende ut molekyler (perforiner) som stanser ut hull i målcellemembranen, eller de kan sende ut signalmolekyler som setter igang programmert celledød (apoptose) i målcellen, og får den til å «begå selvmord».