NK-cellene skiller seg fra de to andre typene lymfocytter på en rekke områder. I motsetning til B- og T-cellene danner ikke NK-cellene antigenreseptorer ved omorganisering av arvestoffet DNA. I stedet er det et mangfold av reseptorer som er ferdig kodet for i kimlinjegenomet i DNA slik det er overført til hvert enkelt individ gjennom kjønnscellene fra foreldrene. Det er fremdeles ikke helt klarlagt hvordan NK-cellene gjenkjenner målcellene de dreper. Hver celle bruker mange ulike reseptorer i gjenkjenningen, hvorav noen er aktiverende mens andre er hemmende, der NK-cellene summerer signalene, og dersom disse samlet når en viss terskel, utløses reaksjoner som utløser celledrap.
NK-cellene behøver ikke å lære seg toleranse og er ikke klondelt med hensyn til antigenreseptorer slik som B- og T-celler (se klonseleksjon). Et gitt antigen, for eksempel en virusinfisert celle, kan vanligvis gjenkjennes av et stort antall NK-celler. NK-cellene trenger dermed ikke å sirkulere mellom kontrollposter og drive patruljerende overvåking av lymfatisk vev, slik som B- og T-celler gjør. NK-cellene har derfor en helt annen vevsfordeling enn disse cellene og finnes spesielt i blodet, miltens røde pulpa, leveren og lungene.
Siden NK-cellene ikke er klondelte, undergår de ikke klonekspansjon etter antigenstimulering og utviser ikke immunologisk hukommelse. Fordi så mange NK-celler i utgangspunktet kan gjenkjenne et gitt antigen og fordi de ikke trenger hjelp fra Th-celler for å reagere, blir selv første gangs immunsvar kraftig, derav navnet naturlige dreperceller.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.