irritabel tarm-syndrom

Svært mange med denne tilstanden kommer aldri til legen og anslagene om forekomst er dermed for lave. Mellom 8 og 25 prosent av befolkningen i Norge har fått diagnosen, som trolig omfatter flere tilstander med lignende symptomer. Flere yngre enn eldre, og flere kvinner enn menn er plaget. Opp mot halvparten av alle henvisninger til gastroenterolog skyldes IBS.

Det er mange teorier om hva IBS skyldes, og trolig er det ofte en kombinasjon av flere faktorer. Forstyrrelser i tarmmuskulaturen (dysmotilitet) er vist hos mange, likeså økt følsomhet i tarmveggen, for eksempel ved strekk på grunn av oppblåst tarm og økt mengde luft. Disse smertene kan komme fra selve tarmveggen, men man har også sett forstyrrelser i signalveien opp til hjernen via ryggmargen. På den måten kan normale bevegelser i tarmene oppleves som smertefulle.

Betennelse i tarmen kan også ha betydning og man har funnet økt antall betennelsesceller i tarmveggen hos mange av pasientene. Noen får sykdommen i etterkant av en kraftig virus- eller bakterieinfeksjon. Dette kan ha å gjøre med endringer i bakteriefloraen i tarmen, mikrobiota. Såkalt bakteriell overvekst kan gi lignende plager som IBS, men sammenhengen er likevel ikke særlig tydelig.

Endelig vil mange pasienter rapportere sammenheng med spesielle matvarer. Glutenholdige matvarer, karbohydrater og grønnsaker som fører til økt gassdannelse kan alle bidra til symptomer, og kostholdsendringer er en viktig del av behandlingen hos mange av pasientene.

Diagnosen IBS er basert på kronisk tilbakevendende magesmerter minst én gang i uken i minst tre måneder. Smertene er kombinert med minst to av følgende:

• relasjon til toalettbesøk
• assosiert med endringer i avføringsmønster
• assosiert med endringer i avføringskonsistens

De fleste rapporterer også lindring av symptomene etter toalettbesøk. Pasientene kan ha primært diaré, forstoppelse, eller en blanding av dette. Mange har også luftplager eller får mer smerter etter måltider. Det dominerende symptomet påvirker behandlingsstrategien.

IBS er en diagnose som baseres kun på typiske symptomer, men de er hver for seg uspesifikke og kan også forekomme ved en rekke andre tilstander. Utredningen må derfor også rettes mot å utelukke andre tilstander. Dette gjelder særlig hos pasienter med alarmsymptomer, slik som alder over 50 år, blod i avføringen, nattlig diaré, økende magesmerter og vekttap. Familiehistorie med tarmsykdom har også betydning.

Ved alarmsymptomer – og ofte også ellers, hører det med å ta orienterende blod- og avføringsprøver. Påvisning av blod i avføringen eller økt innhold av calprotectin tyder på tarmsykdom, likeså økt senkning eller CRP. Avhengig av resultatene av dette vil mange bli henvist til koloskopi med tanke på inflammatorisk tarmsykdom eller tykktarmkreft. Noen ganger gjøres også øvre endoskopi for å utelukke cøliaki.

Det er imidlertid viktig å begrense jakten på andre diagnoser. Uten alarmsymptomer vil diagnosen som regel kunne baseres på typiske symptomer alene.

IBS er en tilstand med god prognose og uten farlige komplikasjoner. For mange vil det derfor være tilstrekkelig med en god forklaring på sykdommen, sammen med generelle råd. Stressmestring, økt fysisk aktivitet, regulering av toalettbesøk og justeringer av kostholdet vil være nyttig, og bidrar også til å gi pasienten en følelse av å kontrollere tilstanden selv. Såkalt FODMAP-redusert diett er nyttig hos noen, mens andre har nytte av å redusere inntak av melk eller glutenholdig mat.

Ved primært forstoppelse kan kostfiber eller volumøkende avføringsmidler forsøkes. Tilsvarende vil noen med hovedsakelig diaréplager ha behov for stoppende midler. Andre medikamenter mot gassdannelse eller tarmspasmer kan også forsøkes, likeså antidepressiver, som har smertestillende egenskaper uavhengig av effektene på depresjon. Det forskes mye på mer spesifikke medikamenter for tilstanden, for eksempel for modulering av smertesignalene fra tarmen, men de store gjennombruddene mangler fortsatt her.

• fordøyelseskanalen
• fordøyelse
• tarm