senkningsreaksjon

Røde blodceller er tyngre enn blodplasma og vil derfor alltid synke hvis blodet står i en søyle. Overflaten til de røde blodcellene er negativt ladet og vil normalt frastøte hverandre som minuspolene på magneter. Ved økt konsentrasjon av enkelte proteiner i blodbanen vil blodcellenes elektriske ladning forandres slik at de blir mindre negative. Da har de lettere for å klebe seg sammen (aggregere) og danne «pengeruller». Blodcellene synker raskere når de kleber seg sammen på denne måten.

Plasmaproteiner som fibrinogen og immunglobuliner stimulerer pengerulledannelsen. Det er en lineær sammenheng mellom fibrinogenkonsentrasjonen i blodet og resultatet fra SR. Fibrinogenkonsentrasjonen kan være økt ved en lang rekke sykdommer, blant annet infeksjoner, nyre- og leversykdommer, bindevevssykdommer (deriblant leddgikt og giktfeber) og visse kreftsykdommer. Det gjør at senkningsreaksjonen er økt ved disse tilstandene.

Økte konsentrasjoner av s-albumin hemmer pengerulledannelse, og mange røde blodceller, som ved polycytemi, hemmer sedimentasjonen.

Blodet tappes på egne vakuumrør og blodet fortynnes: 4 deler blod og 1 del natriumsitrat (4:1). Natriumsitrat hindrer at blodet koagulerer (se sitratblod). Blodprøven blandes godt, før røret settes loddrett i et stativ der blodcellene synker mot bunnen og plasma legger seg øverst. Etter én time registreres tykkelsen på det gjennomsiktige blodplasmaet. SR uttrykkes derfor som millimeter per time. SR kan leses av enten visuelt eller automatisk.

Denne metoden kalles Westergrens metode etter den svenske indremedisineren Alf Vilhelm Albertsson Westergren (1891–1968). Den regnes som gullstandarden for å måle SR. I dag finnes det også fullautomatiske analysesystemer eller instrumenter som har gjort avlesningsmetoden mer nøyaktig enn den manuelle metoden. Avlesningstiden kan også reduseres i slike automatiske systemer. Basert på avlesning etter 30 minutter kan man beregne hva resultatet ville vært etter 60 minutter.

Det er ikke mulig å påvise eller utelukke sykdom basert på SR. Forhøyet SR er en uspesifikk reaksjon som bare tyder på at det kan foreligge sykdom, og sier ikke noe om hvilken sykdom. Forhøyet SR bør føre til videre undersøkelser, men omfanget av undersøkelsen og videre oppfølging bør avpasses etter graden av SR-forhøyelse og særlig av om personen har symptomer på sykdom.

Referanseområdene varierer mellom ulike laboratorier. SR regnes som forhøyet dersom den er over 15 millimeter per time for menn og over 20 millimeter per time for kvinner og barn. SR er ofte noe høyere hos eldre mennesker enn hos yngre, uten at det foreligger noen sykdom. SR stiger jevnt hos gravide og når et maksimum rett før fødselen.

En SR-forhøyelse over 70 millimeter hos en person uten feber må alltid tas alvorlig. Ved noen sykdommer, særlig leddsykdommer, varierer SR ofte med sykdommens forløp, og målingen kan brukes som kontroll på virkningen av behandlingen. Normal SR utelukker ikke at det foreligger en sykdom, som for eksempel leddgikt, men det vil likevel være en faktor som legen vil tillegge vekt ved vurderingen av pasientens helsetilstand.

Høye SR-verdier (over 100 millimeter per time) er forbundet med infeksjon, kreft og nyresykdom.

C-reaktivt protein (CRP) og senkningsreaksjonen (SR) er etterspurte laboratorietester som brukes for å evaluere om det er en betennelsesreaksjon i kroppen. CRP benyttes i større grad enn SR, fordi CRP gir en mer direkte respons på betennelsesreaksjonen, og fordi konsentrasjonen av CRP i blod stiger vesentlig raskere enn SR. SR er et indirekte mål for en akuttfasereaksjon, og er mindre spesifikk fordi den reflekterer endring av flere akuttfaseproteiner som fibrinogen, immunglobulin og albumin.

CRP er en god indikator for betennelse, fordi den øker i løpet av noen få timer, mens SR-verdien fortsatt kan være normal. CRP påvirkes ikke av alder og kjønn, og påvirkes heller ikke av graviditet, anemi og variasjon i plasmaproteiner.

Noen steder brukes SR sammen med CRP for å vurdere varigheten av betennelsen. Stigningen av SR skjer langsomt og er i stor grad knyttet til endring av fibrinogenkonsentrasjonen. Normalisering av fibrinogenkonsentrasjonen og de andre plasmaproteinene er varierende og kan ta lang tid (fra dager til uker) og fører til at SR-verdien reduseres langsomt. CRP stiger imidlertid raskt (timer) ved en infeksjon, og blodverdiene normaliseres innen en ukes tid. Det betyr at en høy CRP-verdi samtidig med en lav SR-verdi tyder på en kortvarig sykdomsprosess.

I tillegg påvirkes SR av andre forhold enn betennelse, slik som blodcellenes størrelse og form, og viskositeten i plasma. Disse faktorene kan gjøre det vanskelig å tolke resultatene.

• blodprøve
• koagulasjon – blod
• fibrinogen
• blodet
• CRP