fordøyelsessystemet

Fordøyelsesprosessen begynner i munnhulen, hvor maten tygges. I løpet av denne tyggeprosessen blir maten finfordelt og blandes med spytt. Dermed lettes transporten videre i fordøyelseskanalen. Hvorvidt maten tygges grundig eller ikke, betyr lite for det videre opptaket av næringsstoffer i kroppen.

Vegetabilske matvarer, spesielt råkost, krever god tyggefunksjon fordi celluloseveggene i plantecellene ikke kan brytes ned i fordøyelseskanalen og må derfor sprenges ved tygging eller koking. Dessuten er dårlige tenner og munntørrhet viktige årsaker til at eldre mennesker spiser for lite, fordi de har problemer med å finfordele maten slik at de får svelget den ned.

Spyttet utskilles fra tre par store spyttkjertler (som ligger foran øret, under kjeven og under tungen) og fra tallrike små kjertler i munnslimhinnen. Kjertlene produserer opptil én liter spytt om dagen. Spyttutskillelsen stimuleres dels av selve tyggingen og dels av reflekser som utløses av synet, lukten og smaken og endog av tanken på mat. Disse refleksene, eller nerveimpulsene, når frem til spyttkjertlene via det autonome nervesystemet som regulerer produksjonen og utskillelsen av spytt.

Spyttet inneholder et slimlignende stoff, mucin. Dette er et såkalt glykoprotein og virker smørende og mykgjørende på maten. Dessuten inneholder spyttet et enzym, spyttamylase (ptyalin), som spalter stivelse til enklere karbohydrater og proteinspaltende enzymer.

Svelgingen, som fører maten ned gjennom spiserøret til magesekken, begynner med at maten anbringes på tungeryggen. Tungen presser maten bakover mot svelgveggen. Denne første fasen er viljestyrt, men resten av svelgingen forløper som en serie automatiske reflekser som sikrer et nøyaktig samspill mellom gane- og svelgmuskler.

Svelgeprosessen styres av et nervesenter i den forlengede marg. Pustingen opphører et lite øyeblikk, og strupelokket lukker for luftrøret slik at maten ikke skal gå i «vrangstrupen». Samtidig slapper muskulaturen i den øverste delen av spiserøret av. Denne delen av spiserøret holdes normalt lukket. Matklumpen føres nedover av en peristaltisk bølge. Peristaltiske bevegelser er fremskridende sammentrekninger av muskulaturen i spiserørets vegg, som en bølge nedover langs spiserøret. Dette er grunnen til at man kan svelge selv om man står på hodet. Den nederste delen av spiserøret er normalt lukket, men åpnes reflektorisk når maten nærmer seg, slik at maten slipper inn i magesekken.

Magesekken utfører også peristaltiske bevegelser. Disse blander og elter maten sammen med magesaften til en slags velling. Det produseres om lag to liter magesaft i døgnet. Den består av vann, slimstoffer, saltsyre og forskjellige enzymer, særlig pepsin, som innleder den kjemiske nedbrytingen av matens proteiner til mindre molekyler. Saltsyren dreper bakterier i maten, men bidrar også til den enzymatiske nedbrytingen. Magesekken er altså et forberedende reservoar hvor maten eltes før den tømmes i passende porsjoner ut i tolvfingertarmen. Det er minimal oppsuging av næringsstoffer i magesekken.

Utskillelsen av magesaft og magesekkens bevegelser reguleres delvis av parasympatiske nerveimpulser (se det autonome nervesystemet). Derfor spiller syns-, lukt- og smaksfornemmelser samt matlyst en rolle. Den kjemiske (hormonale) reguleringen er imidlertid viktigere. Når det er mat til stede i magesekken, stimuleres kjertler i veggen til å skille ut et hormon, gastrin. Gastrin gjør at det skilles ut saltsyre og pepsin i magesekken og galle og bukspytt (fra bukspyttkjertelen) i tolvfingertarmen. Dessuten øker muskelaktiviteten både i magesekken og tarmen. Gastrin stimulerer altså tømmingen av magesekken.

Andre hormoner virker motsatt og hemmer både utskillelsen av magesaft og magesekkens bevegelser. Disse hormonene avgis til blodet når mageinnholdet som tømmes ut i tarmen er fettrikt eller meget surt. Dette vil redusere magesekkens tømmingshastighet, slik at tarmen får tid til å omsette «første porsjon». Normalt er magesekken tømt to timer etter et måltid.

Kjemisk nedbrytning og opptak av maten i kroppen finner nesten utelukkende sted i tynntarmen. Anatomisk sett deles tynntarmen inn i tre avsnitt: duodenum (tolvfingertarmen), jejunum og ileum.

Tynntarmen munner ut i tykktarmen, som er 1,5–2 meter lang og 7–8 centimeter i diameter. Tykktarmen har ingen tarmtotter. Når tarminnholdet er kommet så langt, er nedbrytingen og oppsugingen av næringsstoffer praktisk talt avsluttet. I tykktarmen opptas nesten utelukkende vann, slik at det tyntflytende avfallet fra fordøyelsesprosessen etter hvert konsentreres. Også tykktarmen har en kraftig peristaltikk, som transporterer avfallsstoffene frem mot det siste avsnittet av fordøyelseskanalen, endetarmen.

Avfallsstoffene som fraktes gjennom tykktarmen består av ufordøyde planterester (cellulose), litt kalsium og små mengder protein og fettstoff. Bakteriene i tarmen greier til en viss grad å spalte cellulose og dermed gjøre denne tilgjengelig for fordøyelsen. Hos mennesket er denne cellulosespaltingen av liten betydning, mens den hos planteetende dyr er svært viktig. Hos slike dyr foregår denne spaltingen for det meste i vomma eller i tykktarmen.

Det meste av avføringen er ikke avfallsstoffer fra fordøyelsen, men tarmbakterier. Bakteriene i tarmen (tarmfloraen) spiller en helt sentral rolle i fordøyelsen, ved at de hjelper til med nedbryting og omsetning av næringsstoffer. I magesekken er det nesten ingen bakterier til stede på grunn av det sure miljøet, men nedover i tynntarmen og særlig i tykktarmen er det store mengder bakterier til stede til enhver tid. I ett gram avføring er det 10¹² bakterier. Disse lever vanligvis i balanse med hverandre og med kroppen for øvrig, men sykdom, anatomiske forhold eller antibiotikabehandling kan forrykke den fine balansen slik at man får plager.

• ernæring
• tarmen
• næringsstoffer
• stoffskiftet