Tykktarmskreft, ondartet svulst som er oppstått i tykktarmen. Ca. 98 % av disse svulstene er varianter av adenokarsinomer utviklet fra kjertelepitelceller i tarmslimhinnen på innsiden av tarmveggen. Resten er karsinoide svulster, maligne lymfomer eller sarkomer. Sarkomene kan utgå fra muskelvev, nervevev og binde- og støttevev i tarmveggen. Tykktarmskreft har mange fellestrekk med endetarmskreft, og disse svulstene omtales ofte sammen under fellesbetegnelsen kolorektal kreft eller colorectal cancer.

Det er i overkant av 2300 nye tilfeller av tykktarmskreft hvert år i Norge. Det lever (2007) ca. 16 000 personer med denne diagnosen. Ca. 1 av 29 norske menn og 1 av 24 kvinner utvikler tykktarmskreft i løpet av livet. Sykdommen er relativt sjelden før 40–50-årsalder, bortsett fra de som har arvelig eller annen disposisjon. Aldersjustert forekomst (se kreft, Forekomst) av tykktarmskreft er fordoblet i Norge de siste 30 årene.

Man kjenner ingen entydige ytre årsaker til tykktarmskreft. Det er store geografiske forskjeller i verden med hensyn til hyppighet av tykktarmskreft. Dette tolkes bl.a. som uttrykk for at kostholdet har stor betydning for kreftutviklingen. Et kosthold med mye fett og lite fiber i tillegg til lite mosjon synes å øke risikoen. Kjemiske stoffer utviklet fra bakterier og/eller gallestoffer i tarminnholdet kan ha kreftfremkallende effekt, som kanskje forsterkes når tarminnholdet blir lenge i kontakt med tarmveggen ved kronisk forstoppelse.

Ved en sjelden (dominant) arvelig tilstand, familiær adenomatøs polyppose, utvikler nesten alle individer kreft i tykktarmen eller endetarmen, hvis ikke tarmen fjernes forebyggende i ung alder. Det finnes også andre familiære disposisjoner med mer uklar arvegang.

Pasienter med ulcerøs kolitt eller i mindre grad Crohns sykdom har også overhyppighet av kreft i tykktarm og endetarm.

Selv om en pasient er helbredet for kreft i tykktarmen eller endetarmen, er det en viss (5 % eller mer, avhengig av eventuelle disponerende årsaker) risiko for at ny kreftsvulst oppstår i tarmen senere i livet.

Polypper i tykktarmsslimhinnen er vanlig. De kan enten skyldes irritasjon i slimhinnen (hyperplastiske eller metaplastiske polypper) eller godartede svulster (tubulære adenomer). De fleste tubulære adenomene er uskyldige, men noen kan være forstadier til kreft. Etter det mikroskopiske utseendet inndeles de i tubulære adenomer med lett eller moderat dysplasi (lavgradig dysplasi, dvs. lette kjerneforandringer) og tubulære adenomer med grov dysplasi (høygradig dysplasi, dvs. uttalte kjerneforandringer). Det er spesielt de tubulære adenomene med høygradig dysplasi som man tror kan videreutvikles til kreft i tarmslimhinnen dersom de ikke fjernes. Tubulære adenomer kan være solitære (én polypp) eller multiple (flere polypper). Noen ganger kan tarmen være oversådd av tubulære adenomer (polyposis coli og familiær adenomatøs polyppose).

Som all annen kreft skyldes tykktarmskreft forandringer i cellenes arvestoff (DNA), med forandringer (mutasjoner) i de delene av arvestoffet som styrer cellenes vekstkontroll. Ved familiær disposisjon er én eller flere av disse mutasjonene nedarvet, slik at noen av de første skadene på cellevekst-reguleringen er til stede helt fra fosterlivet av. DNA-forandringene gir opphav til ukontrollert cellevekst, men også til forandret vekstmønster i svulstcellene med vekst utover de vanlige grensene (infiltrerende vekst) eller spredning utenfor tarmområdet (metastaser). Den infiltrerende veksten ved tykktarmskreft fører til at kreftsvulsten etter hvert vil kunne vokse inn i og gjennom alle lagene i tarmveggen. Spredningen skjer først via lymfebanene til lymfeknutene i fettvevet rundt tarmen nær det området hvor svulsten oppstod, senere via portåren til leveren eller andre mer fjerntliggende organer (f.eks. lungene).

Pasienten har ofte symptomer i lang tid (måneder til år) før svulsten blir oppdaget. På grunn av større tverrsnitt og mer flytende tarminnhold øverst i tykktarmen gir svulster fra dette området ofte senere og mer uklare symptomer enn ved svulst lavere i tykktarmen eller i endetarmen.

Symptomene på alle typer tarmsvulster, godartede som ondartede, kan være blod eller slim i avføringen, eller forandringer i avføringsvanene med forstoppelse eller diaré. Stopp i tarmpassasjen (ileus) kan forekomme på et senere stadium, når tarmen er helt blokkert av svulstvev. Det kan også gå hull på tarmen nær svulsten (perforasjon).

Kreft i øvre (høyre) del av tykktarmen gir ofte diffust og vekslende ubehag i mageregionen, diaré, vekttap og ofte jernmangelanemi (på grunn av blodtap fra svulsten). Svulst i nedre (venstre) del av tarmen gir ofte forstoppelse, som kan veksle med slimet og/eller blodig diaré og kolikkpregede smerter. Ikke sjelden har pasienten få eller ubetydelige symptomer fra primærsvulsten, og det kan foreligge utbredt spredning til leveren på diagnosetidspunktet.

Diagnosen blir oftest stilt ved at pasienten får utført koloskopi eller røntgenundersøkelse av tykktarmen med bariumklyster på grunn av mistenkelige symptomer eller fordi det er påvist blod i avføringen. Det tas vanligvis en vevsprøve (biopsi) av svulsten via koloskopi for å ha en sikker kreftdiagnose før behandlingen settes i gang. Det er svært viktig at kreftsvulsten oppdages så tidlig som mulig. Ved forandringer i avføring og avføringsvaner bør man, spesielt i høyere alder, umiddelbart henvende seg til lege. Det er omdiskutert hvorvidt alle over 50 år burde undersøkes (screening) for adenomer eller kreft i endetarm/tykktarm. Ved klar familieopphopning bør koloskopi en gang i 50 års alder (evt. tidligere, avhengig av familiebelastning) vurderes.

Behandlingen av tykktarmskreft er først og fremst radikal kirurgisk fjerning av svulsten og en god margin med tilgrensende tykktarmsvegg og regionale lymfeknuter i krøset. I de fleste tilfeller kan man skjøte sammen tarmen igjen, slik at pasienten slipper permanent kolostomi.

Dersom det finnes mikroskopisk spredning til regionale lymfeknuter, anbefales tilleggsbehandling med kurer med cytostatika (cellegift) i ca. 6 måneder. Tilleggsbehandlingen, som kan være ganske plagsom, reduserer den relative risikoen for tilbakefall med ca. 40 % og dødeligheten med ca. 30 % sammenlignet med operasjon alene ved påvist lymfeknutespredning. Ved påvist, men begrenset spredning til lever, vurderes operativ behandling med fjerning av den affiserte leverlappen i utvalgte tilfeller. Cellegiftbehandling gir reduksjon av svulstvolumet og noe forlenget levetid hos inntil 40–50% av pasienter med spredning fra tykktarmskreft. Intensitet av cellegiftbehandling tilpasses pasientens alder og allmenntilstand. Nyere, mer spesifikt vekstdempende legemidler prøves ut ved tykktarmskreft, og kan gi gunstig tilleggseffekt til cellegiftbehandling. I Norge setter for tiden (2007) strenge økonomiske rammer begrensninger ved slik målrettet kreftbehandling både ved tykktarmskreft og enkelte andre kreftformer. Norsk Gastrointenstinal Cancergruppe oppdaterer stadig retningslinjene for medikamentell behandling av tykktarmskreft. Strålebehandling er sjelden aktuelt ved tykktarmskreft, bortsett fra lindrende behandling ved eventuell spredning til skjelettet.

Etterkontroll ved tykktarmskreft fokuserer først og fremst på å påvise eventuell ny primærsvulst eller operabelt tilbakefall. En blodprøve kan påvise forhøyede verdier av CEA (karsionemembryonalt antigen) ved (tilbakefall av) tykktarmskreft, men den praktiske nytteverdien av blodprøven er svært begrenset.

Prognosen ved tykktarmskreft avhenger svært av vekstmønster og eventuell spredning. Hvis svulsten er begrenset til tarmveggen, er overlevelsessjansen ca. 80 % etter 5 år, og de fleste som ikke har fått tilbakefall etter 5 år, er varig helbredet. Ved regional lymfeknutespredning er 5 års relativ overlevelse (sjansen til å leve justert for normaldødeligheten i samme aldersgruppe) 50–60 %, mens bare ca. 5 % av pasientene er i live mer enn 5 år etter påvist fjernspredning.

I enkelte områder av Norge startes forsøk med masseundersøkelse med koloskopi av personer over 50 år, først og fremst for å påvise eventuelle polypper. Ved å fjerne polypp(er) og etterkontrollere dem som har utviklet et slikt mulig forstadium til kreft, håper man å redusere risikoen for tykktarmskreft. De som ikke har påvisbar polypp ved koloskopi i 50–60-årsalder, vil ha liten risiko for å utvikle tykktarmskreft, i hvert fall de første 10 årene etter koloskopi med normalt funn.

Se også tynntarmskreft.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.