kurariserende stoffer

Muskelavslappende midler deles i to hovedgrupper, depolariserende og ikke-depolariserende. Depolariserende midler (som suxameton) vil gi en lett sammentrekning i musklene før lammelsen inntreffer.

Kurariserende stoffer befinner seg i gruppen ikke-depolariserende midler, og vil ikke gi sammentrekning. Disse stoffene virker noe langsommere enn depolariserende midler.

Kurariserende stoffer forhindrer mottak av signaler i området hvor motoriske nerver møter muskelcellen, kalt motorisk endeplate. Her frigjør nerveendene acetylkolin, som binder seg til spesifikke mottakere (reseptorer) på muskelcellen. Dette forårsaker en depolarisering i muskelcellen, og den vil trekke seg sammen. Kurariserende stoffer utkonkurrerer acetylkolin og tar dets plass på reseptorene uten selv å gi depolarisering. Slik fører stoffene til en lammelse av skjelettmuskler.

Mindre muskler er generelt mer sensitive ovenfor kurariserende stoffer enn større muskler. Hender og føtter vil derfor påvirkes før de større musklene i buken og ryggen. Mellomgulvet er vanligvis den siste muskelen som blir lammet, og den første som kommer seg når effekten avtar.

Under operasjoner er effekten til kurariserende stoffer nyttig dersom lammelse av muskelen letter inngrep. Dette inkluderer operasjoner i indre øre og i buken, samt ved nevrokirurgi. Fordi kurariserende stoffer også lammer mellomgulvet, er de viktige under åpen brystkasseoperasjon.

Kurariserende stoffer påvirker hverken bevisstheten eller smertefølelsen til pasienten, og kombineres derfor med bedøvelsesmidler under operasjon.

Dersom kunstig ventilasjon opprettholdes tolereres kurariserende stoffer godt. Noen typer kurariserende stoffer har spesifikke bivirkninger:

Mivakurium og atrakurium kan gi fall i blodtrykk (hypotensjon). Pankuron kan gi mild økning i puls (takykardi). Vekuron og rokuron har få bivirkninger, men kan gi lengre lammelse enn forventet.

• musklene
• kirurgi
• anestesi