muskelavslappende midler

Legemidlene som virker sentralt er en mangfoldig gruppe legemidler som virker indirekte og demper synaptisk aktivitet i sentralnervesystemet. Det er spesielt synapser som kontrollerer spenninger i musklene (muskeltonus) som blir påvirket, og effekten er redusert spastisitet og stivhet (rigiditet) i musklene.

Legemidlene har vært brukt sammen med smertestillende (analgetika) ved smerter og spenningstilstander, men nyttevirkningen er usikker. Det er betydelig risiko for tilvenning, avhengighet og forgiftning ved store doser. På grunn av dette er de fleste sentralt virkende muskelavslappende midlene i Norge i dag avregistrert. Noen av de tidligere brukte legemidlene var Meprobamat, Karisoprodol og Klormezanon. Baklofen brukes mot spasmer og er det eneste legemidlet som fortsatt er registrert.

Legemidler som virker perifert (utenom sentralnervesystemet), virker direkte på den nevromuskulære transmisjon, det vil si koblingen mellom nerver og muskler (se kurariserende stoffer). Legemidlene virker lammende på tverrstripet muskulaturen ved å konkurrere med transmittorsubstansen acetylkolin om binding til de pre- og postsynaptiske reseptorene som styrer signaloverføringen mellom motoriske nerver og tverrstripete viljestyrte muskler. Ettersom legemidlene virker utenom sentralnervesystemet påvirkes ikke bevisstheten. De har ingen effekt på glatt muskulatur eller på hjertemuskelcellene, noe som betyr at tarmen ikke lammes og hjertet fortsetter å slå.

På grunn av sin virkningsmekanisme kalles de også nevromuskulære blokkere. De deles inn i

• depolariserende blokkere
• ikke-depolariserende blokkere

Nevromuskulære blokkere brukes primært for å lamme skjelettmuskulatur under narkose (anestesi). En nevromuskulær blokker som brukes i Norge er botulinumtoksin (Botox). Dette stoffet virker presynaptisk og hindrer frigivelse av acetylkolin. En injeksjon av botulinumtoksin gir en lokal lammelse av musklene i området for injeksjonen.

Depolariserende blokkere binder seg hovedsakelig til reseptorer som sitter postsynaptisk. De er ikke-konkurrerende agonister for acetylkolin. Reseptorbinding fører til depolarisering av den motoriske endeplaten på lik måte som acetylkolin gjør. Vanligvis vil acetylkolin bli brutt ned av enzymet acetylkolinesterase, men for de depolariserende blokkerne vil ikke enzymet være i stand til det. Dette fører til en vedvarende depolarisering og binding til reseptorene som hindrer normalisering av muskelcellene, og som dermed fører til lammelse av muskulaturen. Den eneste depolariserende blokkeren som brukes i Norge er Suxameton.

Ikke-polariserende blokkere binder til reseptorer både pre- og postsynaptisk, og er konkurrerende antagonister for acetylkolin. Når blokkerne bindes til reseptoren, kan ikke reseptoren endre form (konformasjonsendring) til å virke som en ionekanal, og dermed slippes ikke ioner igjennom. En ioneinnstrømning er nødvendig for at endeplaten skal depolariseres, og når depolarisering ikke skjer, vil ikke musklene trekkes sammen. Dette fører til at muskulaturen lammes.

Ikke-depolariserende blokkere som brukes i Norge er Cisatrakurium, Mivakurium, Pankuron, Rokuron og Vekuron.

Alle perifert virkende muskelrelakserende midler kan gi anafylaktisk sjokk under narkose, spesielt Suxameton. Ellers er de generelt trygge ved riktig bruk, men alvorlige bivirkninger kan forekomme.

Depolariserende blokkere kan gi forhøyet kalium i blodet (hyperkalemi), langsom hjerterytme (bradykardi), lavt blodtrykk og andre hjerterytmeforstyrrelser (arytmi). Pasienter med utbredte hud-, muskel- og nerveskader er spesielt utsatt for de alvorlige bivirkningene.

De ikke-depolariserende blokkerne gir liten påvirkning på hjertet og blodårene, og sjelden arytmier. Ved rask injeksjon kan enkelte være histaminfrigjørende.

De sentralt virkende muskelrelakserende midlene har bivirkninger for det meste knyttet til påvirkning av sentralnervesystemet. Slike bivirkninger kan være alt fra tretthet og hodepine, til forvirring og hallusinasjoner.

• nervesystemet
• smerte
• narkose
• lokalanestesi
• muskelvev