Lungeventilasjon, pusting, består av rytmisk inn- og utpusting med det formål å hindre at oksygeninnholdet (O2-innholdet) i alveolene blir for lavt og karbondioksidinnholdet (CO2-innholdet) for høyt. Dette er første etappe i oksygentransporten fra omgivelsene og frem til kroppens celler.

Lungeventilasjonen er regulert via kjemoreseptorene, på en slik måte at partialtrykkene (p) av CO2 og O2 i arterieblodet (som kommer fra lungene) holdes nær konstant. Arterieblodets surhetsgrad blir også regulert via lungeventilasjonen. For eksempel vil en metabolsk acidose føre til økt lungeventilasjon, slik at mer CO2 luftes ut. Det blir da mindre karbonsyre, og blodets pH øker i retning av normalverdien (pH=7,4) igjen. Særlig viktig er det at pH i den væsken som omgir hjernecellene, holdes mest mulig konstant. Se også syre-baseregulering. De viktigste musklene som deltar i lungeventilasjonen, er diafragma (mellomgulvet), de interkostale musklene (musklene mellom ribbena) og små muskler i struperegionen.

I den inspiratoriske fasen kontraheres inspirasjonsmusklene, med den følge at brystkassens volum tiltar. Luften i alveolene vil da utvides, og trykket der vil avta. Det oppstår en trykkgradient mellom atmosfærisk luft og alveolene, og luft strømmer ned gjennom luftveiene; først raskt og etter hvert langsommere, inntil det er skjedd en fullstendig trykkutjevning. Det volum luft som under en inspirasjon strømmer ned i lungene, kalles på norsk tidevolumet (VT), og er hos en voksen mann i hvile cirka en halv liter.

Under ekspirasjonsfasen vil tonus i inspirasjonsmusklene avta, og lungene vil passivt trekke seg sammen inntil lungene har fått det volum de hadde da pustesyklusen startet. Dette lungevolumet kalles FRC (engelsk: functional residual capacity). Ved hardt muskelarbeid eller astma kan ekspirasjonen påskyndes ved aktivt bruk av ekspirasjonsmuskler. Også endringer i de øvre luftveienes dimensjoner vil påvirke ekspirasjonsvarigheten. Hvis luftmotstanden her blir mindre, vil ekspirasjonsfasen bli kortere. Denne motstandsreguleringen styres via kontraksjon og relaksasjon av de små strupehodemusklene, for eksempel musculus cricoarytenoideus. Ventilasjonsregulerende nevroner i hjernestammen får i løpet av hver pustesyklus kontinuerlig informasjon om lungevolumets størrelse. Signalene kommer fra strekkfølsomme reseptorer i lungene selv, og formidles via nervefibrer i nervus vagii.

Under hvileforhold er pustefrekvensen (f) ca. 15/min. Hos en voksen mann blir lungeventilasjonen (VE) da: 15 · 0,5 liter = 7,5 liter/min.

Ikke all innpustet luft kommer ned i alveolene. Ca. 150 ml av hvert tidevolum strømmer bare ned i de delene av luftveiene hvor det ikke skjer gassveksling mellom luft og blod, og som kalles det anatomiske dødrom (VD). Vanligvis er det den alveolære ventilasjonen (VA) man er interessert i. Den defineres som differansen mellom tidevolum og dødrom multiplisert med pustefrekvensen: VA=f(VT–VD). Under arbeid eller ved lav pO2 vil både pustefrekvens og tidevolum kunne øke (se arbeidsfysiologi, lunger, lungefunksjonsprøver).

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.