røntgenteknikk for undersøkelse av brystene.

Til mammografi brukes spesielle røntgenrør som gir «bløte» røntgenstråler med spenning mindre enn 40 kV. Med samtidig kompresjon av brystvevet kan man fremstille selv meget små tetthetsforskjeller i vevet. Billedkvaliteten er avgjørende for den diagnostiske sikkerheten, og det er strenge kvalitetskrav til film og fremkalling.

Pasienten undersøkes sittende eller stående. Brystet som undersøkes, klemmes lett mellom to plater. Ved vanlig undersøkelse tas det normalt bilder i tre plan, mens det ved screening tas bilder i to plan. Ultralydundersøkelse av brystene er et viktig supplement til mammografi for å skille enkelte ondartede svulster fra godartede cyster. Mammografi gjøres i de fleste røntgenavdelinger. Selve undersøkelsen utføres av radiografer. Radiologer med spesiell kompetanse tolker røntgenbildene.

Mammografi kan skille hud, underhud, bindevev, melkeganger, kjertelvev og sykdomsprosesser i de forskjellige vevene. Kjertelvevet som finnes mellom den overflatiske og dype bindevevshinnen, består av 15–20 lapper som dreneres av hver sin melkegang. Melkegangene avtegnes stråleformet mot brystvorten. Det normale mammografibildet, mammogrammet, varierer med alder og under graviditet. Hos premenopausale kvinner er det ofte rikelig kjertel- og bindevev som vanskeliggjør tolkningen av mammogrammene. Hos postmenopausale kvinner er kjertelvevet nesten helt erstattet av fettvev, og sykdomsprosesser er lettere å identifisere.

De vanligste godartede sykdomsfunnene ved mammografi er fibroadenomer og fibrocyster (bindevevsknuter som inneholder væske). Fibroadenomer finnes hyppig hos kvinner fra 20 til 35 år. Fibrocyster kan forekomme som solitære eller multiple som fibroadenomatosis cystica (se fibroadenomatose), som er meget sjeldent hos kvinner under 25–30 år. Det typiske mammografifunn ved brystkreft er en uregelmessig fortetning med stjerneformede utløpere og småforkalkninger som finnes hos 60–70 % av pasientene. Hudfortykkelse og inndragninger forsterker mistanken om ondartet sykdom. Forkalkningene kan være eneste røntgenfunn og kan finnes lenge før svulsten kan kjennes ved vanlig klinisk undersøkelse. 80–90 % av brystkreftsvulster som oppdages på et så tidlig stadium, har ikke spredning til lymfeknuter i armhulene. Prognosen er derfor langt bedre enn for større svulster.

Kontrastmammografi gjøres etter injeksjon av røntgenkontrastmiddel i en melkegang (duktografi) ved mistanke om melkegangssykdom.

Med røntgenveiledning settes en merketråd inn i et svulstområde slik at det lettere kan identifiseres og fjernes kirurgisk.

Mammografi tas i bruk når pasienten a) har uklare brystsymptomer uten kliniske funn, b) har mange slektninger som har hatt brystkreft, c) har blodig, grønnlig eller puss-sekresjon fra brystvorten, d) skal kontrollundersøke gjenværende bryst etter brystkreft, e) har kreftspredning og det er mistanke om primær svulst i brystene, f) har usikre palpasjonsfunn som skal undersøkes nærmere, g) skal til rutinemessig mammografi.

Screening eller rutinemessig mammografi (i 2 plan) anbefales for kvinner mellom 50 og 70 år hvert annet år. Flere fagfolk mener dette bør utvides til også å gjelde dem i alderen 40–50 år. I USA anbefales undersøkelser hvert år, i Storbritannia hvert tredje år. For høyrisikopasienter, dvs. pasienter med nære slektninger som har hatt brystkreft, starter screeningundersøkelsene 5 år før slektningens debutalder, og utføres deretter årlig. Hvis f.eks. mor fikk brystkreft da hun var 36 år, starter undersøkelsene av datteren når hun er 31 år.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.