Opportunistisk infeksjon, infeksjon med mikroorganisme som vanligvis ikke gir sykdom dersom infeksjonsforsvaret er i orden (se opportunist). Slike infeksjoner oppstår når én eller flere komponenter i infeksjonsforsvaret forstyrres eller svikter. Infeksjonene kan variere fra nokså uskyldige overfladiske infeksjoner til dødelige sykdomstilstander.

Opportuniske infeksjoner forekommer f.eks. hos pasienter som får antibiotikabehandling, hos pasienter med aids, pasienter som har gjennomgått transplantasjoner, og hos pasienter som får cellegiftbehandling.

Man får relativt hyppig infeksjonsproblemer når miljøet, og spesielt den normale mikrobefloraen på slimhinnene, blir forandret, slik at det blir overvekst av mikrober som vanligvis holdes under kontroll av normalfloraen.

Et typisk eksempel er candidainfeksjon (se Candida) i skjeden (skjedekatarr), som kan utløses av antibiotikabehandling, men også av f.eks. p-piller og diabetes mellitus. Ved antibiotikabruk kan man få tilsvarende infeksjon i munn og svelg (trøske). Langvarig massiv antibiotikabehandling kan føre til at candidasopp fra tarmen sprer seg til blodet og gir alvorlig soppsepsis.

Et annet nokså hyppig problem i forbindelse med antibiotikabehandling er at pasienter kan få alvorlig betennelse i tykktarmen på grunn av bakterien Clostridium difficile når antibiotika utrydder en betydelig del av normalfloraen i tykktarmen (se antibiotika-assosiert kolitt og pseudomembranøs kolitt).

Pasienter som får cellegiftbehandling er særlig utsatt for infeksjoner som normalt i stor grad bekjempes av hvite blodlegemer (granulocytter), og som blir sterkt redusert i antall ved cellegiftbehandling. Behandlingen fører også ofte til sår i tarmen, og bakterier fra pasientens egen tarmflora er den hyppigste årsak til infeksjoner hos denne pasientgruppen.

Transplanterte pasienter er svært utsatt for opportuniske infeksjoner fordi flere komponenter i deres infeksjonsforsvar er alvorlig svekket over lang tid. Særlig utsatt er pasienter som har gjennomgått beinmargstransplantasjoner, som kan bli rammet av en rekke livstruende opportuniske infeksjoner.

Aids-pasienter er meget utsatt for å få opportunistiske infeksjoner, særlig fordi de har en alvorlig svekket cellulær immunitet (se immundefekt, immunitet). Disse pasientene kan få infeksjoner med et bredt spekter av opportunistiske bakterier, virus, sopp og parasitter, som aldri eller sjelden gir sykdom hos immunfriske personer. Problemet er størst hos pasienter med alvorlig langkommen aids, og opportunistiske infeksjoner er dødsårsak hos mange aids-pasienter. Med moderne hiv-behandling er dette problemet blitt betydelig redusert i vår del av verden.

Når antibiotikabehandling har medvirket til at en opportunistisk infeksjon har oppstått, må man prøve å normalisere bakteriefloraen. Noen ganger oppnår man det ved å seponere antibiotikabehandlingen, men det er ikke alltid mulig.

Man har antimikrobielle midler mot de fleste opportunistiske infeksjoner, men effekten av behandlingen varierer, fordi pasientens eget infeksjonsforsvar i liten grad kan bidra. Behandlingen vil være spesielt vanskelig dersom man ikke samtidig kan reparere eller redusere defekten som finnes i infeksjonsforsvaret.

Noen ganger er det svært viktig at behandlingen starter raskt etter at symptomene debuterer. Som regel må behandlingen være langvarig.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.