urinveisinfeksjon

Urinveisinfeksjon, betennelsesprosess i urinveiene fremkalt av spesielle mikroorganismer, vanligvis tarmbakterier. Den vanligste bakterien er Escherichia coli, men andre bakterier kan også forårsake infeksjon. Urinveisinfeksjonene hører til de vanligste infeksjonssykdommene. Man skjelner mellom akutt og kronisk infeksjon, og mellom såkalt spesifikk og uspesifikk infeksjon. Spesifikk infeksjon skyldes som regel tuberkulose (se urogenital tuberkulose) eller den er ledd i en kjønnssykdom. Uspesifikk betennelse skyldes som oftest bakterier som normalt er til stede i organismen, som tarmbakterier.

Den vanligste formen for urinveisinfeksjon er akutt blærekatarr, men pyelonefritt er heller ikke sjelden. Ved pyelonefritt er pasienten ofte allment påvirket med sterk sykdomsfølelese, flankesmerter, høy feber og frostanfall. Med så uttalte symptomer er det mistanke om urosepsis, og dette kan bekreftes ved at bakterien som har forårsaket infeksjonen, påvises i blodet.

Infeksjon i urinveiene kan være forårsaket av sykdomfremkallende mikroorganismer utenfor kroppen ved f.eks. bruk av blærekateter eller i forbindelse med cystoskopi. Innføringen av slike katetre kan føre til små skader i slimhinnen i urinrøret slik at motstanden mot infeksjon blir svekket. I andre tilfeller skyldes infeksjonen nedsatt motstandskraft hos individet. Avløpshinder som gjør at urinen ikke renner fritt ned i blæren (stein i urinlederne) eller ut av blæren (residualurin), disponerer også for infeksjon.

Infeksjon i urinveiene skyldes som regel oppadstigende infeksjon. Bakterier som normalt finnes i tarmen, kommer inn i urinblæren via urinrøret. Videre kan bakteriene følge urinlederne til nyrebekkenet og nyrene.

Sjeldnere skyldes urinveisinfeksjon spredning fra omgivende vev. Bakteriespredning kan skje gjennom blodomløpet og forårsake infeksjon i nyrene eller i urinveiene.

Enhver tilstand som fører til hindret urinpassasje og ufullstendig blæretømming, vil disponere for infeksjon. Menn med forstørret prostata vil ofte få urinveisinfeksjon. Hvis nyrestein leder til avløpshinder, vil det disponere for infeksjon, og skade i slimhinnen forårsaket av stein vil kunne lede til nedsatt infeksjonsforsvar. Forandringer i urinlederne som ved svulst eller små misdannelser kan lede til stase (ansamling av urin) og risiko for infeksjon.

Kvinner er mer disponert for urinveisinfeksjon enn menn på grunn av kortere urinrør og et reservoar av tarmbakterier i skjeden.

Hos barn kan medfødte forandringer i overgangen mellom urinlederne og blæren føre til tilbakestrømming av urin opp i mot nyrene ved vannlatning. Denne formen for refluks vil ofte medføre urinveisinfeksjon og også risiko for kroniske betennelsesforandringer i nyrene.

Gravide får lettere urinveisinfeksjon fordi livmoren da vil trykke mot urinlederne. På grunn av hormonendringer i graviditeten påvirkes også peristaltikken (muskelsammentrekningene) i urinveiene. Dette kan lede til forsinket passaje av urinen.

Diabetikere med mye glukose i urinen (glukosuri) er mer utsatt for urinveisinfeksjon fordi sukkerinnholdet i urinen er et godt vekstmedium for bakterier.

Infeksjoner er ikke uvanlig ved forstyrrelser i blæretømmingen som medfører at blæren ikke tømmes helt, og det stadig er residualurin.

Pussceller i urinen som sees ved urinveisinfeksjoner påvises ved stiks eller urinmikroskopi. Bakteriologisk undersøkelse hører ofte med i utredningen ved mistanke om urinveisinfeksjon. Dersom det er bakterievekst med mer enn 10 000 bakterier/ml urin, typebestemmes bakteriene, og følsomheten for forskjellige antibiotika bestemmes.

• Helsebiblioteket.no: Pasientbrosjyre om urinveisinfeksjon hos barn