Nyre

Nyre. Frontalsnitt gjennom bukhulen. De fleste organer er fjernet, slik at bakre bukvegg med nyrene og de store blodkarstammene samt lymfeknuter og nervefletninger kommer til syne.

Av /KF-arkiv ※.

Nyrene er organet i kroppen som danner urin. Mennesket har to nyrer som ligger parvis med én på hver side av ryggsøylen. Nyrene er rødbrune og bønneformede med den konkave siden vendt medialt, det vil si mot ryggraden. De ligger bak bukhinnen (retroperitonealt). Den høyre nyren er noe mindre og ligger litt lavere enn den venstre (på grunn av leveren). Binyrene (glandulae suprarenales) sitter på toppen av hver nyre, men uten å ha direkte funksjonell forbindelse.

Faktaboks

Også kjent som

renes

Nyrenes hovedoppgave er å holde kroppens indre miljø, homeostasen, stabil. De holder væske- og elektrolyttbalansen stabil, noe som er svært viktig for blant annet blodvolumet, hjertet og nervesystemet, samt utskillingen av avfallsstoffer. Nyrene har også endokrin påvirkning av blodtrykket og bloddannelsen. Fra nyrene ledes og oppsamles urinen i urinblæren (vesica urinaria).

Hver av nyrene veier cirka 120 til 200 gram, de er cirka ti til tolv centimeter lange, fem til seks centimeter brede og tre til fire centimeter tykke. Baksiden av nyrene dekkes omtrent halvveis av de nederste ribbeina på hver side. På forsiden er den høyre nyren dekket av leveren, tolvfingertarmen og overgangen mellom tykktarmens oppstigende og tversgående del, mens den venstre nyren er dekket av magesekken, milten og tykktarmens nedgående del.

Makroskopisk anatomi

Nyre.

Nyre. Fremsiden (til venstre) og lengdesnitt (til høyre) gjennom høyre nyre.

Av /KF-arkiv ※.

På hver av nyrene skiller man mellom en fremside (facies anterior) og en litt flatere bakside (facies posterior). Tilsvarende skiller man mellom en nedre nyrepol (extremitas inferior) og en øvre nyrepol (extremitas superior). Hver nyre er kledd med en forholdsvis fast bindevevskapsel (capsula fibrosa) som gir nyreoverflaten et blankt og glatt utseende, og som på friske, normale nyrer lar seg trekke av. Hos nyfødte er imidlertid overflaten klumpete og ujevn. Rundt hver av nyrene er det rikelig med fett (capsula adiposa) som beskytter og støtter. De holdes (sammen med fettet og binyrene) på plass ved hjelp av bindevev, dels i form av en lomme (fascia renalis) fra undersiden av mellomgulvet (diaphragma), dels med bindevev til musklene på bakre bukvegg (musculus psoas major, musculus quadratus lumborum).

På nyrenes mediale side sitter det traktformede nyrebekkenet (pelvis renalis) for å fange opp urinen som ledes ut gjennom urinlederen (ureter). Nyrebekkenet er festet i den konkave nyreporten (hilus renalis, nyrehilus), hvor også de store blodkarene kommer inn og går ut. Her danner nyrevevet en dyp, spalteformet og fettrik innbuktning, nyresinus (sinus renalis).

Nyrevevet

Selve nyrevevet, nyreparenkymet, består av to lag, ytterst den syv til ti millimeter tykke barken (cortex renalis) og innerst margen (medulla renalis) som grenser inn mot nyrebekkenet. De to lagene er godt synlige når nyren skjæres over på langs. Nyremargen består av åtte til tolv kjegle- eller pyramideformede vevsområder (pyramides renales) som inneholder mikroskopiske rørforbindelser, og derved får et stripet utseende. De er omgitt av nyrebarken som inneholder nyrens filtreringsapparat, og som fyller rommet over og mellom margpyramidene (columnae renales eller Bertinis søyler), slik at bare pyramidespissene stikker ut i nyresinus som små vorter (papillae renales). Hver margpyramide med omkringliggende barkvev danner en nyrelapp (lobus renalis), og hver pyramidespiss (papill), hvor urinen kommer ut, er omgitt av en traktlignende utbuktning (calyx) av nyrebekkenet.

Mikroskopisk anatomi

Nyre.

Nyre. Snitt gjennom et nyrelegeme (corpusculum renis), også kalt Malphigis legeme. Denne delen av nyrevevet filtrerer blodet og danner av dette ultrafiltratet den første urinen eller forurinen som presses ut i rommet under den omkringliggende kapselen.

Av /KF-arkiv ※.
Nyre.

Nyre. Skjematisk fremstilling av blodfiltreringen og urinledningen i nyrene.

Av /KF-arkiv ※.

I lupeforstørrelse virker et tverrsnitt av nyrebarken finkornet med synlige radiære, parallelle striper, margstråler. Mellom dem sees tallrike rødaktige «punkter», knapt synlige med det blotte øye; det er de såkalte nyrelegemene (corpuscula renalia) eller Malpighis legemer. De er ikke mer enn 0,2 millimeter i tverrsnitt og består hver av et kapillarnøste med omtrent 30 kapillarslynger, samt én tilførende og én fraførende gren (vas afferens og vas efferens), det hele omgitt av en tynn, dobbeltvegget kapsel (Bowmans kapsel). Selve kapillarnøstet kalles glomerulus.

Mens den ytre delen av kapselen ligger som en liten kule omkring kapillarnøstet, vrenger den indre delen seg innover slik at den kler selve kapillaroverflaten. De enkelte cellene i nøstet er langstrakte med sterkt foldede kanter, de ligner nesten på et tusenben, og de kalles derfor podocytter (av gresk podos, som betyr fot). Spaltene mellom dem er store nok til at vann og småmolekylære elementer kan passere, mens proteiner og blodceller normalt ikke slipper gjennom. Innenfor har vi en basalmembran og (innerst) fenestrert endotel. Gjennom disse tre lagene filtreres forurinen eller primærurinen, det vil si den første urinen.

Det stedet hvor kapillarene går inn og ut av kapselen, betegnes som dens karpol. I den motsatte enden er urinpolen. Her begynner nyrenes rørsystem eller tubulusapparat (tubulus renalis), hvor primærurinen forandres, både kvalitativt og kvantitativt.

Tubulusapparatet deles i tre avsnitt:

  1. hovedstykket, eller den proximale tubulus
  2. overgangsstykket
  3. mellomstykket, eller den distale tubulus

Hovedstykket

Hovedstykket, den proximale tubulus, består av en snodd del (tubulus contortus proximalis), som ligger nærmest nyrelegemet, med en påfølgende rett del (tubulus rectus proximalis), som danner begynnelsen på Henles sløyfe (se nedenfor). Selve tubulusrøret er her av enlaget kubisk epitel, uten tydelige cellegrenser, med mikrovilli (se mikrovillus) i celleoverflaten som øker resorpsjonsevnen (oppsugningsevnen) i stor grad (den resorberende overflaten tilsvarer totalt cirka 25 kvadratmeter). Omtrent 65 prosent av vannet og natriumionene i primærurinen suges opp igjen i blodet i denne første delen av tubulusapparatet.

Overgangsstykket

Overgangsstykket (tubulus attenuatus) deles i en nedstigende og en oppstigende gren. Veggen i denne delen av tubulusapparatet er betydelig tynnere enn i de andre avsnittene, og består av enlaget plateepitel. Lengden på hver av grenene kan være opptil 10 millimeter, mens tverrsnittet ikke er mer enn cirka 30 mikrometer, eller bare halvparten av de andre delene av tubulusapparatet.

Mellomstykket

Mellomstykket, den distale tubulus, består likesom hovedstykket av en rett del (tubulus rectus distalis), som er en direkte fortsettelse av overgangsstykket, og en snodd del (tubulus contortus distalis), som legger seg inntil nyrelegemet. Tubulussløyfen går med andre ord nesten tilbake til utgangsstedet. Epitelet er enlaget kubisk, med tydelige cellegrenser, men nesten uten mikrovilli.

Den rette delen av den proximale tubulus, med hele overgangsstykket pluss den rette delen av distale tubulus, kalles til sammen Henles sløyfe (ansa nephroni). Mellomstykket kobler seg til et litt større samlerør (tubulus renalis colligens), som også resorberer vann, og leder urinen gjennom en åpning i papillen ned i nyrebekkenet. Det er bygd opp av én- og tolaget kubisk epitel og har et tverrsnitt på opptil 0,2 millimeter, mens lengden er om lag 20 millimeter. Ved enden av samlerøret er urinens osmolaritet økt betydelig ved at 99 prosent av det filtrerte vannet fra glomerulusapparatet er reabsorbert.

Det juxtaglomerulære apparatet

Omkring nyrelegemenes karpoler er det ansamlinger med celler som kalles det juxtaglomerulære apparatet (complexus juxtaglomerularis), fordi de ligger utenfor (av latinsk juxta, som betyr «ved siden av») nyrelegemene (glomeruli). Disse cellene har blant annet betydning for reguleringen av blodtrykket. De består av 1) polputer, som er epitellignende celler i veggen til det afferente (tilførende) blodkaret. Polputene produserer hormoner, men deres funksjon er usikker, 2) extra(juxta)glomerulære mesangiumceller, som ligger rundt den tilførende arteriolen, i vinkelen mellom denne og det fraførende (efferente) karet, og er utviklet fra den glatte blodkarmuskulaturen. Disse cellene produserer enzymet renin; det omdanner proteinet angiotensinogen til angiotensin som øker blodtrykket i den tilførende arteriolen for å opprettholde filtrasjonstrykket i nyrene dersom blodtrykket ellers i kroppen synker generelt (som ved sjokk). Dessuten finner vi 3) macula densa, som er høykubiske celler i veggen til den distale snodde tubulus, inn mot de extraglomerulære cellene. Macula densa reagerer trolig på natriumkonsentrasjonen i tubulusinnholdet og kan påvirke frigjøringen av renin fra de extraglomerulære cellene. Hormonet aldosteron fra binyrebarken er likevel hovedregulatoren for reabsorpsjonen av natriumklorid (NaCl).

Nefron

Nyre.

Nyre. Skjematisk fremstilling av to nefroner med sine bestanddeler på hver side av et samlerør.

Av /KF-arkiv ※.

En glomerulus med tilhørende ned- og oppstigende tubulusapparat kalles til sammen et nefron og er nyrens minste funksjonelle enhet.

Nyrebekkenet

Nyrebekkenet (pelvis renalis) med sine calyces er bygd opp av bindevev og glatt muskulatur og er innvendig kledd med overgangsepitel eller urotel, slik som de øvrige urinveiene. Overgangsepitelet tillater en høy grad av strekk og formforandring.

Blod- og nerveforsyning

Nyrene har en meget rik blodforsyning. All tilførsel av blod til en nyre, både det som skal «renses» og det som skal tilføre nyrevevet oksygen (vasa privata), skjer gjennom nyrearterien (arteria renalis) som utgår i rett vinkel fra bukaorta og trer inn i organet gjennom nyrehilus, foran nyrebekkenet.

I nyresinus deler den seg opp i mindre enheter, først i en fremre og en bakre gren (ramus anterior og ramus posterior) som forsyner forskjellige segmenter av nyren. Den fremre grenen forsyner øvre, nedre og fremre del, mens den bakre grenen forsyner nyrens bakside.

Fra disse segmentarteriene (arteriae segmenti) deler blodkarene seg i arteriae interlobares mellom nyrelappene, hvor de stiger opp til grensen mellom nyrens marg og bark. Her legger de seg langs basis av nyrepyramidene, som arteriae arcuatae. Fra disse karene går det radiære grener mot nyreoverflaten og danner såkalte smålapper, det vil si en radiær gren (arteria interlobularis/radiata) med tilhørende glomeruli.

Glomerulusnøstene henger som små bær på disse interlobulærarteriene, og er forbundet med dem ved de afferente (tilførende) blodkarene (vasa afferentia). I karpolen går også det fraførende blodkaret ut (vas efferens). Dette karet er en liten arterie (arteriole), og ikke en vene, slik det ellers er vanlig i kroppen når en arterie (her: vas afferens) løser seg opp i et kapillarnett. Et slikt system, hvor en arterie og et kapillarnett ikke følges av en vene, blir ofte kalt et mirakelnett (rete mirabile) eller Wundernetz.

De fraførende arteriolene, som nå fører «renset» blod, forgrener seg så i kapillarer som forsyner selve nyreparenkymet i barkområdet. I margen blir nyrevevet ernært av kapillarer som utgår fra arteriae arcuatae. Blodet samler seg deretter i tilsvarende vener og forlater nyrehilus gjennom nyrevenen (vena renalis) og derfra til nedre samlevene (vena cava abdominalis).

Nervøst blir nyrene forsynt sympatisk og parasympatisk (fra det autonome nervesystemet) fra plexus coeliacus, plexus aorticus og nervus splanchnicus minor. De danner til sammen et nervenett (plexus renalis) som går inn i nyrehilus gjennom nyrearteriens bindevev.

Funksjon

Nyre.

Nyre. Den ferdige urinen, slik den utskilles i nyrebekkenet, består volummessig bare av en hundredel av forurinen som ble dannet i glomerulusapparatet. Denne omformingsprosessen finner sted både gjennom nyretubuli og kapillarene, dels passivt, dels aktivt ved hjelp av energikrevende ionepumper. Illustrasjonen viser skjematisk aktiviteten i de enkelte delene av kapillar- og tubulusapparatet i nyren.

Av /KF-arkiv ※.

Nyrene blir kalt blodets rensestasjon. Viktige oppgaver er å skille ut urinstoff (urea), som er et nedbrytningsprodukt av proteinstoffskiftet, og urinsyre, som er et nedbrytningsprodukt av nukleinsyrer. Nyrene skiller også ut toksiske stoffer og legemidler som er nedbrutt i leveren. Dessuten er de viktige organer for reguleringen av væske- og elektrolyttbalansen i kroppen.

Filtrering

Gjennom nyrenes cirka tre millioner glomeruli går det store mengder blod, og blodtrykket er derfor en viktig faktor for filtreringen, som finner sted i glomeruluskapillarenes porer. Trykket her er atskillig høyere enn i vanlige kapillarer, blant annet fordi det fraførende karet er litt trangere enn det tilførende. Netto filtrasjonstrykk er normalt omtrent 15 mmHg (millimeter kvikksølv), og tilsvarer forskjellen mellom det relativt høye blodtrykket i glomeruluskapillarene (cirka 50 mmHg) og det kolloid-osmotiske trykket (cirka 25 mmHg) i blodet samt trykket av preurinen i Bowmans kapsel (cirka 10 mmHg).

Ultrafiltrasjonen skjer passivt, det vil si kun på basis av selve trykkforskjellen. Vann og småmolekylære stoffer presses gjennom porene i kapillarslyngene, mens blodcellene og de store proteinmolekylene blir holdt tilbake i kapillarlumen (kapillarhulrommet). Forekomst av blod i urinen (hematuri) og/eller protein i urinen (proteinuri) er derfor tegn på en unormal (patologisk) tilstand.

Nyrenes filtrasjonsevne er avgjørende for at kroppen skal kunne kvitte seg med avfallsstoffer. Konsentrasjonen av kreatinin kan måles i blodet og være en indikator på denne evnen. Dette er et nedbrytningsprodukt av den energirike stoffskiftebestanddelen kreatin i muskelcellene, og som bare utskilles gjennom nyrene. Siden produksjonen av kreatinin er konstant, vil økt konsentrasjon målt i blodet som regel indikere redusert nyrefunksjon.

Væske- og elektrolyttbalanse

I nefronenes proksimale tubuli forandres primærurinen både kvalitativt og kvantitativt. Først og fremst reduseres vannmengden som er filtrert ut gjennom glomerulusapparatet, fra ca. 180 liter per dag til ca. en hundredel av dette. Na+- pumpen fører både natriumioner og andre substanser over i den interstitielle vevsvæsken. Derved øker det osmotiske trykket i vevsvæsken, slik at vann kan strømme til fra tubuluslumen og inn i vevsvæsken, tvers igjennom og mellom cellene. Deretter føres vannet med de oppløste stoffene til blodkapillarene. Illustrasjonen viser skjematisk de enkelte elementene som tar del i denne prosessen.
.

Av de cirka 1500 liter blod som passerer gjennom nyrene per døgn, dannes rundt 150–180 liter ultrafiltrat (primærurin). 99 prosent av dette blir reabsorbert i tubulusapparatet, dels aktivt, dels passivt. Det blir altså bare om lag 1,5 liter urin tilbake – alt etter hvor mye man drikker – som tømmes gjennom urinblæren.

Resorpsjonen av vann styres dels (indirekte) av det vegetative nervesystemet, dels (direkte) av hormonet adiuretin (også kalt vasopressin eller antidiuretisk hormon, ADH) som overføres fra hypothalamus til hypofysebaklappen og som virker hemmende på diuresen når organismen har underskudd på vann.

Foruten vann reabsorberer nyrene også aminosyrer, klorid (se klor) og hydrogenkarbonat. Utskillelse av kalium finner sted i de distale delene av tubulusapparatet.

Ved resorpsjonen av glukose dreier det seg om aktivt cellearbeid, og når denne mekanismen svikter ved et høyt blodsukkernivå, kan det bli sukker i urinen (såkalt glukosuri).

Binyrebarkens mineralkortikoider styrer reabsorpsjonen av natrium, mens biskjoldbruskkjertlenes parathormon (PTH) øker utskillelsen av fosfat (se fosfor) i nyrene og påvirker dermed bendannelsen.

Natriumbalanse

Nyrene regulerer også konsentrasjonen av natrium i blod og vevsvæske, og holder organismens totale innhold av natrium konstant. Hvis det hoper seg opp natrium i organismen, vil det bindes til vann og danne ødemer, samt føre til økt blodtrykk. Dersom man skulle miste natriumklorid, for eksempel ved alvorlig diaré eller sterk svette, vil vanninnholdet i organismen reduseres og blodtrykket falle. Nyrene reagerer da ved å skille ut enzymet renin fra det juxtaglomerulære apparatet, som omdanner proteiner til peptidet angiotensin, og får de små blodkarene til å trekke seg sammen, slik at trykket stiger. Dette stimulerer utskillelsen av aldosteron fra binyrebarken, og får cellene i den nedre delen av tubulusapparatet til å øke gjenoppsugingen av natrium og i stedet skille ut kalium. Slike reaksjoner kan også utløses ved et akutt blodtap.

Syrebalanse

Tubuluscellene kan variere urinens surhetsgrad ved å øke eller redusere dens innhold av H+-ioner. Derved blir nyrene en viktig faktor i reguleringen av syrebalansen.

Når urinen har nådd nyrebekkenet, forandres den ikke mer.

Utvikling

Kvinnens urogenitalia
.

Utviklingen av nyrene skjer i nær tilknytning til utviklingen av kjønnsorganene (genitaliene); urogenitalsystemet brukes derfor som en felles betegnelse på disse organsystemene. Hos menneskene dannes det allerede i tredje til fjerde embryonaluke (se fosterutvikling) segmentale cellegrupper på hver side av ryggstrengen (chorda dorsalis). De er av mesodermalt opphav og kalles nefrotomer. De er komplisert bygd, vokser lateralt og danner et lumen (innvendig hulrom) med åpning til den embryonale bukhulen.

Det første anlegget, fornyren (pronephros), består kun av åtte til ti cellegrupper i det embryonale halsområdet, og tilbakedannes snart hos menneskene. Det gjelder også det neste nyreanlegget, urnyren (mesonephros), som er et pølseformet organ på hver side av ryggstrengen, med det permanente gonadeanlegget (kjønnskjertelanlegget) på forsiden og med en langsgående lateral avløpskanal (ductus mesonephricus, se Wolffs gang). Urnyreanlegget tilbakedannes i løpet av andre embryonalmåned.

Det blivende nyreanlegget (metanephros) begynner å utvikle seg fra femte embryonaluke fra det nefrogene vevet til andre til femte sakralsegment (nefrotomene langs nederste del av ryggsøylen). Urinlederen (ureter) dannes her som en utvekst fra nedre del av Wolffs gang, og trenger inn i nyreparenkymet. Mens samlerørene dannes av fortsatte oppspaltinger av ureteranlegget, dannes tubulusapparatet av cellegrupper i selve nyrevevet. Se også urinblæren.

Sykdommer

Fordi nyrene har en vital betydning for menneskeorganismens normale funksjoner, vil nyresykdommer få store konsekvenser, enten det dreier seg om medfødte misdannelser, infeksjoner eller svulster.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (6)

skrev Jonny Johnsen

La merke til en liten feil i artikkelen. Antidiuretisk hormon(ADH) blir ikke produsert i hypofysens baklapp. Ingen hormoner blir produsert der, dette er bare en lagringsplass. ADH blir produsert i Hypotalamus, men blir skilt ut i blodet gjennom hypofysens baklapp.Kilde: Sand, Olav m.fl.(2007) - Menneskets fysiologiMvh Jonny

svarte Per Holck

Beklager sen reaksjon. Du har selvfølgelig helt rett, og nå under revideringen skal jeg prøve å unngå en klønete formulering på nytt. Hilsen Per

skrev Sverre Netland

Rabdomyolyse kan også ofte gi alvorlig nyre skade som kan være vanskelig å diagnostisere. Mvh Sverre.

svarte Sverre Netland

Et vanlig symtom på rabdomyolyse er mørkebrun farget urin.

skrev Petter Ulleland

Til bildet av nefronene: begrepet "aktiv diffusjon" er kanskje litt misvisende? Det bør skilles mellom diffusjon som skjer passivt og aktiv transport som bruker energi.

svarte Per Holck

Takk for tipset. Vi skal forsøke å tydeliggjøre dette bedre.
Hilsen Per Holck

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg