Nyre, organ som danner urin. Mennesket har to nyrer som ligger parvis med én på hver side av ryggsøylen. Nyrene er rødbrune og bønneformede med den konkave siden vendt medialt, dvs. mot ryggraden. De ligger bak bukhinnen (retroperitonealt; se buken). Den høyre nyren er noe mindre og ligger litt lavere enn den venstre (på grunn av leveren).

Nyrenes hovedoppgave er å holde kroppens indre miljø stabilt. De holder væske- og elektrolyttbalansen stabil, noe som er svært viktig for bl.a. blodvolumet, hjertet og nervesystemet, samt utskillingen av avfallsstoffer.

Hver av nyrene veier ca. 120–160 g, de er ca. 11–12 cm lange, ca. 5–6 cm brede og ca. 3–4 cm tykke. Baksiden av nyrene dekkes omtrent halvveis av de nederste ribbena på hver side. På forsiden er den høyre nyren dekket av leveren, tolvfingertarmen og overgangen mellom tykktarmens oppstigende og tversgående del, mens den venstre nyren er dekket av magesekken, milten og tykktarmens nedgående del.

På hver av nyrene skiller man mellom en fremside (facies anterior) og en litt flatere bakside (facies posterior). Tilsvarende skiller man mellom en nedre nyrepol (extremitas inferior) og en øvre nyrepol (extremitas superior), hvor binyrene er festet. Hver nyre er kledd med en forholdsvis fast bindevevskapsel (capsula fibrosa) som gir nyreoverflaten et blankt og glatt utseende, og som på friske, normale nyrer lar seg trekke av. Hos nyfødte er imidlertidig overflaten lappete og ujevn. Rundt hver av nyrene er det rikelig med fett som beskytter og støtter.

På nyrenes mediale, konkave side sitter det traktformede nyrebekkenet (pelvis renalis) for å fange opp urinen som ledes ut. Det er festet i den spaltformede nyreporten (hilus renalis, nyrehilus), hvor også de store blodkarene kommer inn og går ut. Her danner nyrevevet en dyp innbuktning, nyresinus (sinus renalis).

Selve nyrevevet, nyreparenkymet, består av to lag, ytterst barken (cortex renalis) og innerst margen (medulla renalis) som grenser inn mot nyrebekkenet. De to lagene er godt synlige når nyren skjæres over på langs. Nyremargen består av 8–15 kjegle- eller pyramideformede vevsområder (pyramides renales) som inneholder mikroskopiske samlerør, og derved får et stripet utseende. De er på alle sider omgitt av nyrebarken, som inneholder nyrens filtreringsapparat, og som fyller rommet over og mellom margpyramidene, slik at bare pyramidespissene stikker ut i nyresinus som små vorter (papillae renales). Hver margpyramide med omkringliggende barkvev danner en nyrelapp (lobus renalis), og hver pyramidespiss (papill), hvor urinen kommer ut, er omgitt av en traktlignende utbuktning (calyx) av nyrebekkenet.

I lupeforstørrelse virker et tverrsnitt av nyrebarken finkornet med synlige radiære, parallelle striper, margstråler. Mellom dem sees tallrike rødaktige «punkter», knapt synlige med det blotte øye; det er de såkalte nyrelegemene (corpuscula renalia) eller Malpighis legemer. De er ikke mer enn 0,2 mm i tverrsnitt og består av et kapillarnøste med en tilførende og en fraførende gren (vas afferens og vas efferens), omgitt av en tynn, dobbelvegget kapsel (Bowmans kapsel). Selve kapillarnøstet kalles glomerulus.

Mens den ytre delen av kapselen ligger som en liten kule omkring kapillarnøstet, kler den indre delen selve kapillaroverflaten. De enkelte cellene er langstrakte med sterkt foldede kanter, nesten som på et tusenben, og de kalles derfor podocytter (av gr. podos, 'fot'). Spaltene mellom dem er store nok til at vann og småmolekylære elementer kan passere, mens proteiner og blodceller normalt ikke slipper igjennom. Mellom de to cellelagene filtreres forurinen eller primærurinen (dvs. den første urinen).

Det stedet hvor kapillarene går inn og ut av kapselen, betegnes som dens karpol. I den motsatte enden er urinpolen. Her begynner nyrenes rørsystem eller tubulusapparat (tubulus renalis), hvor primærurinen forandres, både kvalitativt og kvantitativt. Tubulusapparatet deles i tre avsnitt: 1) hovedstykket eller den proximale tubulus, 2) overgangsstykket og 3) mellomstykket eller den distale tubulus.

Hovedstykket, den proximale tubulus, består av en snodd del (tubulus contortus proximalis), som ligger nærmest nyrelegemet, med en påfølgende rett del (tubulus rectus proximalis), som danner begynnelsen på Henles sløyfe (se nedenfor). Selve tubulusrøret er her av enlaget kubisk epitel, uten tydelige cellegrenser, med mikrovilli (se mikrovillus) i celleoverflaten som øker resorpsjonsevnen (oppsugningsevnen) i stor grad (den resorberende overflaten tilsvarer totalt ca. 25 m2). Omtrent 65 % av vannet og natriumionene i primærurinen suges opp igjen i blodet i denne første delen av tubulusapparatet.

Overgangsstykket (tubulus attenuatus) deles i en nedstigende og en oppstigende gren. Veggen i denne delen av tubulusapparatet er betydelig tynnere enn i de andre avsnittene, og består av enlaget plateepitel. Lengden på hver av grenene kan være opptil 10 mm, mens tverrsnittet ikke er mer enn ca. 30 μm, eller bare halvparten av de andre delene av tubulusapparatet.

Mellomstykket, den distale tubulus, består, likesom hovedstykket, av en rett del (tubulus rectus distalis), som er en direkte fortsettelse av overgangsstykket, og en snodd del (tubulus contortus distalis), som legger seg inntil nyrelegemet. Tubulussløyfen går med andre ord nesten tilbake til utgangsstedet. Epitelet er enlaget kubisk, med tydelige cellegrenser, men nesten uten mikrovilli.

Den rette delen av den proximale tubulus, med hele overgangsstykket pluss den rette delen av distale tubulus, kalles til sammen Henles sløyfe (ansa nephroni). Mellomstykket kobler seg til et litt større samlerør (tubulus renalis colligens) som leder urinen gjennom en åpning i papillen ned i nyrebekkenet. Det er bygd opp av én- og tolaget kubisk epitel og har et tverrsnitt på opptil 0,2 mm, mens lengden er ca. 20 mm.

Omkring nyrelegemenes karpoler er det ansamlinger med celler som kalles det juxtaglomerulære apparatet (complexus juxtaglomerularis), fordi de ligger utenfor (lat. juxta, 'ved siden av') nyrelegemene (glomeruli). Disse cellene har bl.a. betydning for reguleringen av blodtrykket. De består av 1) polputer, som er epitellignende celler i veggen til det afferente (tilførende) blodkaret. Polputene produserer hormoner, men deres funksjon er usikker, 2) extra(juxta)glomerulære celler, som ligger rundt den tilførende arteriolen, i vinkelen mellom denne og det fraførende (efferente) karet, og er utviklet fra den glatte blodkarmuskulaturen. Disse cellene produserer enzymet renin; det omdanner et protein som øker blodtrykket i den tilførende arteriolen for å opprettholde filtrasjonstrykket i nyrene dersom blodtrykket ellers i kroppen synker generelt (se sjokk), og 3) macula densa, som er sylindriske celler i veggen til den distale snodde tubulus, inn mot de extraglomerulære cellene. Macula densa reagerer trolig på natriumkonsentrasjonen i tubulusinnholdet og kan påvirke frigjøringen av renin fra de extraglomerulære cellene. Hormonet aldosteron fra binyrebarken er likevel hovedregulatoren for reabsorpsjonen av NaCl.

En glomerulus med tilhørende ned- og oppstigende tubulusapparat kalles til sammen et nefron og er nyrens minste funksjonelle enhet.

Nyrebekkenet (pelvis renalis) er bygd opp av bindevev og glatt muskulatur og er innvendig kledd med overgangsepitel, slik som de øvrige urinveiene. Overgangsepitelet tillater en høy grad av strekk og formforandring.

Nyrene har en meget rik blodforsyning. All tilførsel av blod til en nyre, både det som skal «renses» og det som skal tilføre nyrevevet oksygen, skjer gjennom nyrearterien (arteria renalis, se arterie) som trer inn i organet gjennom nyrehilus.

I nyresinus deler den seg opp i mindre enheter, først i en fremre og en bakre gren (ramus anterior og ramus posterior) som forsyner forskjellige segmenter av nyren. Den fremre grenen forsyner øvre, nedre og fremre del, mens den bakre grenen forsyner nyrens bakside.

Fra disse segmentarteriene (arteriae segmenti) deler blodkarene seg i arteriae interlobares mellom nyrelappene, hvor de stiger opp til grensen mellom nyrens marg og bark. Her legger de seg langs basis av nyrepyramidene, som arteriae arcuatae. Fra disse karene går det radiære grener mot nyreoverflaten, mellom smålappene (arteriae interlobulares).

Glomerulusnøstene henger som små bær på disse interlobulærarteriene, og er forbundet med dem ved de afferente (tilførende) blodkarene (vasa afferentia). I karpolen går også det fraførende blodkaret ut (vas efferens). Dette karet er en liten arterie (arteriole), og ikke en vene, slik det ellers er vanlig i kroppen når en arterie (her: vas afferens) løser seg opp i et kapillarnett. Et slikt system, hvor en arterie og et kapillarnett ikke følges av en vene, kalles et mirakelnett (rete mirabile).

De fraførende arteriolene, som nå fører «renset» blod, forgrener seg så i kapillarer som forsyner selve nyreparenkymet i barkområdet. I margen blir nyrevevet ernært av kapillarer som utgår fra arteriae arcuatae. Blodet samler seg deretter i tilsvarende vener og forlater nyrehilus gjennom nyrevenen (vena renalis).

Nervøst blir nyrene forsynt sympatisk og parasympatisk (se autonome nervesystem) fra plexus coeliacus, plexus aorticus og nervus splanchnicus minor. De danner til sammen et nervenett (plexus renalis) som går inn i nyrehilus gjennom nyrearteriens bindevev.

Nyrene blir kalt blodets rensestasjon. Viktige oppgaver er å skille ut urinstoff (urea), som er et nedbrytningsprodukt av proteinstoffskiftet, og urinsyre, som er et nedbrytningsprodukt av nukleinsyrer. Nyrene skiller også ut toksiske stoffer og legemidler som er nedbrutt i leveren. Dessuten er de viktige organer for reguleringen av væske- og elektrolyttbalansen i kroppen.

Gjennom nyrenes ca. 3 millioner glomeruli går det store mengder blod, og blodtrykket er derfor en viktig faktor for filtreringen, som finner sted i glomeruluskapillarenes porer (se anuri, sjokk, uremi). Trykket her er atskillig høyere enn i vanlige kapillarer, bl.a. fordi det fraførende karet er trangere enn det tilførende. Netto filtrasjonstrykk er normalt omtrent 15 mm Hg, og tilsvarer forskjellen mellom det relativt høye blodtrykket i glomeruluskapillarene (ca. 50 mm Hg) og det kolloid-osmotiske trykket (ca. 25 mm Hg) i blodet samt trykket av preurinen i Bowmans kapsel (ca. 10 mm). Ultrafiltrasjonen skjer passivt, dvs. kun på basis av selve trykkforskjellen. Vann og småmolekylære stoffer presses gjennom porene i kapillarslyngene, mens blodlegemene og de store proteinmolekylene blir tilbake i kapillarlumen (kapillarhulrommet). Forekomst av blod i urinen (hematuri) og/eller protein i urinen (proteinuri) er derfor tegn på en unormal (patologisk) tilstand.

Av de ca. 1500 l blod som passerer gjennom nyrene per døgn, dannes det ca. 150–170 l ultrafiltrat (primærurin). 99 % av dette blir reabsorbert i tubulusapparatet, dels aktivt, dels passivt.

Resorpsjonen av vann styres dels (indirekte) av det vegetative nervesystemet, dels (direkte) av hormonet adiuretin (også kalt vasopressin eller antidiuretisk hormon, ADH) som overføres fra hypothalamus til hypofysebaklappen og som virker hemmende på diuresen når organismen har et underskudd på vann.

Foruten vann reabsorberer nyrene også aminosyrer, klorid (se klor) og hydrogenkarbonat. Utskillelse av kalium finner sted i de distale delene av tubulusapparatet.

Ved resorpsjonen av glukose dreier det seg om cellearbeid, og når denne mekanismen svikter ved et høyt blodsukkernivå, kan det bli sukker i urinen (såkalt glukosuri).

Binyrebarkens mineralkortikoider styrer reabsorbsjonen av natrium, mens biskjoldbruskkjertlenes parathormon (PTH) øker utskillelsen av fosfat (se fosfor) i nyrene og påvirker dermed bendannelsen.

Nyrene regulerer også konsentrasjonen av natrium i blod og vevsvæske, og holder organismens totale innhold av natrium konstant. Hvis det hoper seg opp natrium i organismen, vil det bindes til vann og danne ødemer, samt øke blodtrykket. Dersom man skulle miste natriumklorid, f.eks. ved alvorlig diaré eller sterk svette, vil vanninnholdet i organismen reduseres og blodtrykket falle. Nyrene reagerer da ved å skille ut enzymet renin fra det juxtaglomerulære apparatet, som omdanner proteiner til peptidet angiotensin, og får de små blodkarene til å trekke seg sammen, slik at trykket stiger. Dette stimulerer utskillelsen av aldosteron fra binyrebarken, og får cellene i den nedre delen av tubulusapparatet til å øke gjenoppsugingen av natrium og i stedet skille ut kalium. Slike reaksjoner kan også utløses ved et akutt blodtap.

Tubuluscellene kan variere urinens surhetsgrad ved å øke eller redusere dens innhold av H+-ioner. Derved blir nyrene en viktig faktor i reguleringen av syrebalansen.

Når urinen har nådd nyrebekkenet, forandres den ikke mer. Se også urin, urinundersøkelse.

Utviklingen av nyrene skjer i nær tilknytning til utviklingen av kjønnsorganene (genitaliene); urogenitalsystemet brukes derfor som en felles betegnelse på disse organsystemene. Hos menneskene dannes det allerede i 3. til 4. embryonaluke (se fosterutvikling) segmentale cellegrupper på hver side av ryggstrengen (chorda dorsalis). De er av mesodermalt opphav og kalles nefrotomer. De er komplisert bygd, vokser lateralt og danner et lumen (innvendig hulrom) med åpning til den embryonale bukhulen. Det første anlegget, fornyren (pronephros), består kun av 8–10 cellegrupper i det embryonale halsområdet, og tilbakedannes snart hos menneskene. Det gjelder også det neste nyreanlegget, urnyren (mesonephros), som er et pølseformet organ på hver side av ryggstrengen, med det permanente gonadeanlegget (kjønnskjertelanlegget) på forsiden og med en langsgående lateral avløpskanal (ductus mesonephricus, se Wolffs gang). Urnyreanlegget tilbakedannes i løpet av 2. embryonalmåned.

Det blivende nyreanlegget (metanephros) begynner å utvikle seg fra 5. embryonaluke fra det nefrogene vevet til 2.–5. sakralsegment (nefrotomene langs nederste del av ryggsøylen). Urinlederen (ureter) dannes her som en utvekst fra nedre del av Wolffs gang, og trenger inn i nyreparenkymet. Mens samlerørene dannes av fortsatte oppspaltinger av ureteranlegget, dannes tubulusapparatet av cellegrupper i selve nyrevevet.

Fordi nyrene har en vital betydning for menneskeorganismens funksjoner, vil nyresykdommer få store konsekvenser, enten det dreier seg om medfødte misdannelser, infeksjoner eller svulster. Se også cystenyre, glomerulonefritt, hesteskonyre, hydronefrose, hypernefrom, nefroblastom, nyreabscess, nyreanomalier, nyrearteriestenose, nyrebekkenkreft, nyregrus, nyreinfarkt, nyrestein, pyelonefritt, senkningsabscess, uremi. urografi.

Foreslå endring

Kommentarer

5. desember 2010 skrev Jonny Johnsen

La merke til en liten feil i artikkelen. Antidiuretisk hormon(ADH) blir ikke produsert i hypofysens baklapp. Ingen hormoner blir produsert der, dette er bare en lagringsplass. ADH blir produsert i Hypotalamus, men blir skilt ut i blodet gjennom hypofysens baklapp.Kilde: Sand, Olav m.fl.(2007) - Menneskets fysiologiMvh Jonny

9. februar 2015 svarte Per Holck

Beklager sen reaksjon. Du har selvfølgelig helt rett, og nå under revideringen skal jeg prøve å unngå en klønete formulering på nytt.
Hilsen Per

18. september 2013 skrev Sverre Netland

Rabdomyolyse kan også ofte gi alvorlig nyre skade som kan være vanskelig å diagnostisere. Mvh Sverre.

18. september 2013 svarte Sverre Netland

Et vanlig symtom på rabdomyolyse er mørkebrun farget urin.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.