Nyrestein.

Nyrestein. Urinen kan forhindres i å strømme fra nyrene og ut i urinrøret på forskjellige måter. Denne illustrasjonen viser noen av de vanligste.

Av /KF-arkiv ※.

Nyrestein er en tilstand med faste partikler (kalt konkrementer eller steiner) i nyren og i urinlederen. Blærestein er en egen tilstand og er nesten aldri ledd i nyresteinsykdommen.

Faktaboks

Også kjent som
calculus renis, nefrolithiasis, urolithiasis

Steinene eller konkrementene i urinveiene er faste og harde. De er dannet ved utfelling av uorganiske eller organiske salter i urinen. Nyrestein kan variere i størrelse fra å være som sandkorn («nyregrus») til masser som fyller hele nyrebekkenet og dets forgreninger. Det kan foreligge én enkelt stein eller flere.

Ved nyrestein får man ofte svært sterke, akutt innsettende smerter. Smertene sitter i en av flankene og stråler mot skrittet. Pasienten kan bli kvalm, få blek og kald hud, og høy puls.

De fleste pasientene er over 30 år. Det finnes mange årsaker til nyrestein, men mekanismene er ikke helt klarlagt. En knapp tredel av pasientene har en tilgrunnliggende stoffskiftesykdom.

Diagnosen stilles med CT-undersøkelse eller ultralydundersøkelse. Behandlingen varierer ut fra omfanget. Utenom smertestillende behandling, kan det være nødvendig med steinknusing eller operasjon. De minste steinene går spontant ut gjennom urinen.

Symptomer

Nyrekolikk
Det vanligste symptomet ved nyrestein er smerter. Smerten kan bli så uttalt at man blir kvalm. Huden kan også bli kald og blek, og pulsen blir høy.
Nyrekolikk
Av /Shutterstock.

Det vanligste symptomet på nyrestein er smerte. Hvis steinen kiler seg fast i overgangen til urinlederen, blir nyren utspilt av urin, fordi urinproduksjonen fortsetter mens avløpet er stengt. Dette gir et økt trykk som gir smerter i området der nyren befinner seg, i flanken og ryggen, såkalt nyrekolikk.

En stein i urinlederen gir et akutt, kraftig smerteanfall som kalles nyresteinskolikk (ureterkolikk). Pasienten får svært sterke, takvise smerter i flanken med utstråling av smertene mot skrittet. Kvalme, eventuelt med brekninger, er også et vanlig symptom. Ved nyresteinsanfall blir huden ofte kald og blek, og pulsen er høy.

Smertene har en karakter som gjør at pasienten ikke orker å være i ro, men må bevege seg. Stein lengst nede i urinlederen gir smerter i urinblæra og ofte samtidig trang til å late vannet hyppig. Nyresteinssmerter er blant de sterkeste smertene vi kan oppleve. Smertene kommer i anfall med noen minutters mellomrom.

Urinveisinfeksjon er både et symptom på og en komplikasjon til nyrestein. Et annet funn er blod i urinen (hematuri).

Utbredelse

Nyresteinssykdom ser ut til å øke i hyppighet. Det kan skyldes økt bruk av melkeprodukter og kjøttproteiner, som gir økt utskillelse av kalsium og urinsyre i urinen. Nyrestein forekommer sjelden før 20-årsalderen, men kan likevel opptre hos barn. De fleste pasientene er i 30–50-årsalderen, men nyrestein forekommer også relativt hyppig i eldre aldersklasser.

Årsaker

Lokalisering av nyrestein
Nyresteiner kan finnes i de såkalte calyces i nyrene, i nyrebekkenet eller i urinlederen.
Lokalisering av nyrestein
Av /Shutterstock.

Mange faktorer spiller en rolle for dannelsen av nyrestein. Det er ikke klarlagt hvorfor enkelte mennesker danner nyrestein og andre ikke. Bare hos knapt en tredel av pasientene kan det påvises en klar sammenheng mellom stoffskifteforstyrrelser og steinproduksjon.

Overmettet urin

Steindannelse forutsetter at urinen er overmettet med ett eller flere salter. I en overmettet løsning kan selv svake kjemiske og fysiske påvirkninger føre til at de oppløste stoffene felles ut som mikroskopiske krystaller. Disse krystallene kan så legge seg lagvis på hverandre og etter hvert danne en stein. Om en løsning er overmettet, avhenger dels av konsentrasjonen av de oppløste saltene, og dels av løsningens surhetsgrad (pH).

Mangel på krystalliseringshemmere

Normalt inneholder urinen salter i overmettet løsning uten at det skjer noen utskilling av krystaller. Dette skyldes at urinen inneholder visse stoffer som motvirker utfelling av salter, såkalte krystalliseringshemmere. Dette er blant annet mukopolysakkarider, glukuronsyre, magnesium og sink. Disse stoffene kan inntil en viss grense hemme krystalldannelsen til tross for at urinen er overmettet med salter. Mange nyresteinspasienter har redusert mengde av krystalliseringshemmere i urinen.

Store proteinmolekyler i urinen

Tilbøyeligheten til utfelling av krystaller øker vesentlig dersom det i overmettet urin finnes spesielt store proteinmolekyler. Det samme gjelder hvis det i urinen finnes koagler, bakterieklumper eller pussceller. Dette er såkalte formede elementer som krystallene kan felles ut på. Man antar at slike krystalliseringsfremmere kan feste seg i de nedre delene av nyrenes samlerør og nyrebekkenets forgreninger (calyces) og sette i gang steinproduksjonen. Krystallene legger seg lag på lag omkring en kjerne av organisk materiale. Tilstedeværelse av større molekyler eller formede elementer kan altså tjene som basissubstans (matrix) for utfelling av krystaller.

En nyrestein kan også i seg selv fungere som basissubstans. Dette forklarer hvorfor steinen kan vokse. En steinkjerne kan føre til utfelling av krystaller som kan være av en annen type enn den steinkjernen opprinnelig er bygd opp av. I slike tilfeller snakker man om sekundær steindannelse. Steinen vil da bestå av flere typer stoffer og kalles «blandingsstein».

Diagnostikk

For å stille diagnosen sikkert er CT-undersøkelse uten kontrastmiddel nødvendig. Man kan da se steinens størrelse, lokalisering og antallet steiner. Ultralyd kan også gi mistanke om steinen hindrer urindrenasjen fra nyren hvis nyrebekkenet er utvidet.

Behandling

Et akutt anfall behandles med smertestillende midler som gis enten i sprøyte eller i form av stikkpiller. Tabletter som svelges vil virke for sent og vil ofte kastes opp på grunn av kvalme. Den viktigste medikamentgruppen er betennelsesdempende midler som har en svært uttalt effekt ved akutte steinsmerter. Av og til er morfinlignende preparater nødvendig.

Spontan helbredelse

De fleste steiner under fem millimeter går spontant ut med urinen og trenger ikke kirurgi. Større steiner, og steiner som har satt seg fast, må imidlertid behandles. Også små steiner kan trenge aktiv behandling hvis de ikke viser tegn til å komme ut av seg selv eller hvis de gir vedvarende smerter som trenger medisiner.

Steinknusing

Nyresteiner
Nyresteiner etter knusning med ESWL.
Nyresteiner
Av /Shutterstock.

Behandlingen av selve steinsykdommen vil avhenge av steinenes størrelse, antall og lokalisering. Dersom pasienten har én enkelt stein under 2–2,5 centimeter i diameter, kan behandling med en såkalt nyresteinknuser (ESWL) være tilstrekkelig. Nyresteinknuser brukes også for steiner i øvre halvdel i urinlederen.

Operasjon

Hvis steinen er større eller hvis det er flere store steiner, gir såkalt PCNL-operasjon det beste resultatet. PCNL er forkortelse for percutan nefrolithotripsy. Ved en slik operasjon føres et fingertykt, stivt instrument gjennom huden og underhuden og inn i selve nyrebekkenet. Ved hjelp av spesielle tenger, ultralydenergi eller laser ødelegges steinen. Steinfragmentene føres ut gjennom PCN-instrumentet ved sug. Mange pasienter blir helt steinfrie etter en PCN-operasjon. Er det steinrester tilbake, kan disse behandles med en steinknuser (ESWL) seinere.

Mindre steiner i nyrebekkenet, spesielt de med perifer beliggenhet (i calyces), kan behandles med fleksibelt ureterorenoskop. Steiner som ikke er synlige på vanlige røntgenbilder, kan vanligvis ikke behandles i nyresteinknusermaskinen, men behandles med PCN eller fleksibel ureterorenoskopi.

Ureterorenoskopi

Hvis steinen er kommet lenger ned i urinlederen, er standardbehandlingen ureterorenoskopi. Ved denne behandlingsformen fører man et instrument inn gjennom urinrøret til blæren og videre opp i urinlederen. Slike instrumenter kan være stive eller bøyelige (fleksible). Behandlingen styres med direkte syn og ved hjelp av røntgengjennomlysning. Steinen kan enten fjernes ved spesielle steinfangere eller knuses med forskjellige former for energi som for eksempel ultralyd og laser.

Skylling med hydrogenkarbonatoppløsning

Organiske steiner, spesielt urinsyresteiner, lar seg lett løse ved skylling med hydrogenkarbonatoppløsning. Slik skylling kan av og til være nødvendig i tillegg til operativ steinbehandling for å fjerne alle steinene.

Komplikasjoner

Nyrestein gir en lokal irritasjon i slimhinnene som nedsetter den naturlige motstandskraften mot infeksjon. Urinveisinfeksjon er derfor relativt vanlig hos pasienter med steinsykdom. Infeksjonen øker sannsynligheten for ytterligere steindannelse, og pasienten kan komme inn i en ond sirkel med stadige infeksjoner og økt steindannelse. Hvis en slik utvikling ikke stanses, kan den føre til ødeleggelse av den rammede nyren.

Hvis urinpassasjen fra nyren til blæren er blokkert på grunn av stein, og tilstanden blir forverret med akutt nyrebekkenbetennelse, kan det lett oppstå en svært alvorlig situasjon. Nyrebekkenet kan fylles med puss under høyt trykk, og det kan oppstå urosepsis. Dette kan i verste fall føre til at pasienten dør. En slik tilstand må behandles øyeblikkelig med avlastning av nyrens urindrenasje i form av perkutan nefrostomi og med antibiotika. Selve steinen som stenger for urindrenasjen, behandles etter at pasienten har kommet seg etter infeksjonsbehandlingen.

Forebygging

Mange pasienter med nyrestein er svært opptatt av diett og diettrestriksjoner. Kostregulering betyr imidlertid lite for de fleste og er vanskelig å gjennomføre konsekvent over mange år. Derimot er rikelig væskeinntak et meget godt virkemiddel som hindrer steindannelse. Pasienter med tendens til å danne steiner bør drikke så mye at urinen aldri blir konsentrert. Det kan man lett forsikre seg om ved å observere urinens farge. For å forebygge steindannelse bør man aldri ha mørk, konsentrert urin.

Et generelt råd er at pasienter med kalsiumstein bør ha sur urin. Dette oppnås for eksempel ved daglig inntak av C-vitamin. Pasienter med organisk stein skal tilstrebe å ha basisk urin. Dette kan oppnås ved inntak av natriumsitrat eller hydrogenkarbonat.

Tendensen til steindannelse kan også reduseres med legemidler. Pasienter som lett danner kalsiumstein kan ha glede av behandling med tiazider. Pasienter med gjentatte urinsyresteiner bør få behandling med allopurinol. Også ved cystinstein finnes det legemidler som reduserer steinforekomsten.

Prognose

Mange pasienter har én enkelt episode med nyrestein. Noen har imidlertid det som kalles en aktiv steinsykdom og danner steiner med jevne mellomrom. Disse pasientene må utredes grundig slik at man kan finne ut om de har spesielle disponerende faktorer for steindannelse. Det er også viktig at steinen analyseres, slik at man vet hvilken type stein som dannes.

Typer

Nyresteiner
Eksempler på nyresteiner.
Nyresteiner
Av /Shutterstock.

Etter den kjemiske sammensetningen av steinene skjelner man mellom tre relativt vanlige typer steiner: kalsiumsteiner, infeksjonssteiner og organiske steiner.

Kalsiumsteiner

Kalsiumsteiner er bygd opp av krystaller av kalsiumoksalat, kalsiumfosfat eller en blanding av de to. Kalsiumsteiner utgjør omkring 80 prosent av alle nyresteiner og dannes som regel på grunn av økt utskillelse av kalsium i urinen. I de fleste tilfellene er det ikke mulig å finne noen spesifikk årsak til dette, og man snakker derfor om en idiopatisk kalsiumsteindannelse.

Forskjellige faktorer medvirker til den økte utskillelsen av kalsium. Først og fremst et økt inntak av kalsium med kosten, eventuelt også økt inntak av D-vitamin. Økt tilførsel av animalsk protein øker også risikoen for steindannelse. Man antar også at arv spiller en rolle. I relativt sjeldne tilfeller er årsaken til kalsiumsteindannelse økt produksjon av biskjoldbruskkjertlenes hormon parathyreoideahormon (hyperparatyreoidisme). Denne tilstanden kan behandles kirurgisk.

Kalsiumsteiner har en sterkt uregelmessig overflate og er svært harde. Slike steiner vokser langsomt og blir sjelden mer enn to centimeter i diameter. På grunn av kalsiuminnholdet er det enkelt å se dem på røntgenbilder.

Infeksjonssteiner

Infeksjonssteiner består av magnesium-ammoniumfosfat. Dette saltet forekommer normalt ikke i urinen, men dannes ved bakterielle infeksjoner i urinveiene, særlig med bakterien Proteus. Ved hjelp av enzymet urease spalter bakterien urinstoff (urea) til ammoniakk. Steinene kan vokse svært raskt. Steinene irriterer slimhinnen og reduserer slimhinnens motstandskraft, slik at infeksjonen holdes ved like.

Infeksjonssteiner blir ikke særlig harde, og de fremtrer bare svakt på røntgenbilder. Hvis steinen er stor og fyller ut nyrebekkenet og én eller flere calyces, kalles den korallstein.

Organiske steiner

Organiske steiner dannes ved stoffskiftesykdommer som fører til økt utskillelse av organiske stoffer i urinen, som urinsyre (urat) og aminosyren cystin (cystinuri). Organiske steiner utgjør bare 5–10 prosent av alle nyresteiner. De inneholder ikke kalsium og er derfor ikke alltid synlige på vanlige røntgenbilder. Både urat- og cystinsteinsykdom er arvelige, og som regel vil det være flere i familien som har hatt steinanfall.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg