blærekatarr

Blærekatarr, betennelse i urinblæren. Man skjelner mellom akutt og kronisk blærekatarr. Ved akutt blærekatarr foreligger det en bakteriell infeksjon av urinblæren. Pasienten har symptomer i form av hyppig og smertefull vannlating (dysuri). I uttalte tilfeller må pasienten gå på toalettet selv om urinblæren bare inneholder en liten urinmengde, fordi trangen til å late vannet melder seg med så stor styrke at det ikke er mulig å holde igjen. Ofte foreligger det trykk og ubehag i blæreregionen som lettes etter blæretømming. Urinen er fnokket, ofte med dårlig lukt. Spesielt hos kvinner kan den være blodig. En akutt ukomplisert blærekatarr gir ikke feberreaksjon. Betennelsen kan imidlertid forplante seg langs urinlederne til nyrene og gi nyrebekkenbetennelse, som alltid er ledsaget av høy feber. Kronisk blærekatarr er også forårsaket av bakterier, men gir sjelden plagsomme symptomer.

Vanlige tarmbakterier er den hyppigste årsaken, og Escherichia coli forekommer i 70–80 % av tilfellene, mens Proteus er ansvarlig for 10–15 %. I gamle dager var tuberkulose i urinveiene ikke så sjelden, men selv i dag er ikke tuberkulose utryddet. Puss i urinen påvises ved spesielle sticks som dyppes i urinen. Hvis det foreligger infeksjon, kommer det en fargeforandring. Ved mikroskopi av sentrifugert urin vil man påvise pussceller (leukocytter). De fleste primærleger kan foreta en enkel dyrkingsprøve av urinen på kontoret. I spesielle tilfeller kan det være aktuelt å sende urinen til et mikrobiologisk laboratorium både for å få vite hvilken mikrobe som finnes, og for å finne hvilket medikament mikroben påvirkes av.

Blærekatarr er langt vanligere hos kvinner enn hos menn. En av årsakene til dette er at kvinner har et betydelig kortere urinrør, slik at tarmbakterier lettere kan infisere blæren. Enkelte kvinner får også oppblussing av blærekatarr i forbindelse med samleie. God underlivshygiene og tømming av blæren etter samleie vil kunne redusere infeksjonstendensen betydelig. Hos kvinner kan man tillate 2–3 tilfeller av ukomplisert blærekatarr i året uten at man bør gjøre spesielle undersøkelser. Er infeksjonstendensen imidlertid sterkere og kombinert med høy feber (nyrebekkenbetennelse), bør pasienten henvises til spesialist.

Særlig hos eldre kvinner med symptomer på blærekatarr, men som ikke blir friske av flere antibiotikakurer, bør man tenke på muligheten av blærekreft som årsak til symptomene. Hos menn vil blærekatarr nesten bestandig være uttrykk for vanskeliggjort blæretømming. Derfor vil prostataforstørrelse være den viktigste årsaken, og blærekatarr hos menn er vanligst etter 50-årsalderen. Hvis yngre menn får blærekatarr, er det sannsynlig at det foreligger et hinder for normal blæretømming, og pasienten bør henvises til spesialundersøkelse.

Alle lidelser som gir mangelfull blæretømming, f.eks. nevrologiske sykdommer, vil disponere for gjentatte blærekatarrer. Dette gjelder både kvinner og menn. Andre disponerende tilstander er stein i urinveiene, diabetes og graviditet. Hos barn vil medfødte misdannelser kunne gi urinveisinfeksjon.

Behandling av akutt blærekatarr hos kvinner består i en tablettkur av tre dagers varighet. Menn behandles noe lenger, fra 1–2 uker. Vanlige medikamenter er sulfapreparater, nitrofurantoin, trimetoprim, kinoloner og mecillinam. 10–14 dager etter avsluttet kur bør urinen undersøkes for å se at infeksjonen er overstått. Siden de fleste bakterier ikke vil vokse i sur urin (pH < 7), vil surgjøring av urin, f.eks. med C-vitamin, være aktuelt hos pasienter med gjenstridig og stadig infeksjon. Hos pasienter med kronisk blærekatarr er det nødvendig med en nøyere urologisk undersøkelse for å se om det foreligger en urologisk lidelse. Ved kronisk infeksjon er en lengre antibiotikakur nødvendig, og man bør da også dyrke urinen for å finne det medikamentet som bakterien er påvirkelig av. Kvinner med stadig tilbakevendende blærkatarr etter overgangsalderen, vil kunne ha nytte av tilførsel av kvinnelig kjønnshormon (østrogen).