blærekatarr

Pasienten har symptomer i form av hyppig og smertefull vannlating (dysuri). I uttalte tilfeller må pasienten gå på toalettet selv om urinblæren bare inneholder en liten mengde urin, fordi trangen til å late vannet melder seg med så stor styrke at det ikke er mulig å holde igjen.

Ofte foreligger det trykk og ubehag i blæreregionen som lettes etter blæretømming. Urinen er gjerne blakket, ofte med dårlig lukt. Spesielt hos kvinner kan den være blodig. En akutt ukomplisert blærekatarr gir ikke feberreaksjon.

Vanlige tarmbakterier er den hyppigste årsaken. Escherichia coli forekommer i 70–80 prosent av tilfellene, mens Proteus er ansvarlig for 10–15 prosent. I gamle dager var tuberkulose i urinveiene ikke så sjelden, men selv i dag er ikke tuberkulose utryddet.

Blærekatarr er langt vanligere hos kvinner enn hos menn. Én av årsakene til dette er at kvinner har et betydelig kortere urinrør, slik at tarmbakterier lettere kan komme inn i blæren. Enkelte kvinner får også oppblussing av blærekatarr i forbindelse med samleie. God underlivshygiene og tømming av blæren etter samleie kan redusere infeksjonstendensen betydelig.

Hos menn vil blærekatarr nesten bestandig være uttrykk for vanskeliggjort blæretømming. Derfor vil prostataforstørrelse være den viktigste årsaken, og blærekatarr hos menn er vanligst etter 50-årsalderen. Hvis yngre menn får blærekatarr, er det sannsynlig at det foreligger et hinder for normal blæretømming, og pasienten bør henvises til spesialundersøkelse.

Alle tilstander som gir mangelfull blæretømming, for eksempel nevrologiske sykdommer, vil disponere for gjentatte blærekatarrer. Dette gjelder både kvinner og menn. Andre disponerende tilstander er stein i urinveiene, diabetes og graviditet. Hos barn vil medfødte misdannelser kunne gi urinveisinfeksjon.

Puss i urinen påvises ved spesielle sticks som dyppes i urinen.

Hvis det foreligger infeksjon, kommer det en fargeforandring. Ved mikroskopi av sentrifugert urin vil man påvise pussceller (leukocytter). De fleste primærleger kan foreta en enkel dyrkingsprøve av urinen på kontoret. I spesielle tilfeller kan det være aktuelt å sende urinen til et mikrobiologisk laboratorium både for å få vite hvilken mikrobe som finnes, og for å finne hvilket medikament mikroben påvirkes av.

Særlig hos eldre kvinner med symptomer på blærekatarr, men som ikke blir friske av flere antibiotikakurer, bør man tenke på muligheten av blærekreft som årsak til symptomene.

Ukomplisert blærekatarr hos kvinner går som regel over i løpet av en ukes tid uten behandling. Imidlertid vil behandling med antibiotikakur av én til tre dagers varighet korte ned sykdomsforløpet. Menn behandles noe lenger, fra én til to uker.

Vanlige medikamenter er sulfapreparater, nitrofurantoin, trimetoprim, kinoloner og mecillinam. 10–14 dager etter avsluttet kur bør urinen undersøkes for å se at infeksjonen er overstått. Siden de fleste bakterier ikke vil vokse i sur urin (pH mindre enn 7), vil surgjøring av urin med metenamin, være aktuelt til forebyggende bruk hos pasienter med tilbakevendende infeksjon. Surgjøring av urin med inntak av vitamin C har ikke tilstrekkelig dokumentert effekt.

Hos kvinner kan man tillate to til tre tilfeller av ukomplisert blærekatarr i året uten at man bør gjøre spesielle undersøkelser. Er infeksjonstendensen imidlertid sterkere og kombinert med høy feber (nyrebekkenbetennelse), bør pasienten henvises til spesialist.

Hos pasienter med kronisk blærekatarr er det nødvendig med en nøyere urologisk undersøkelse for å se om det foreligger en urologisk lidelse. Ved kronisk infeksjon er en lengre antibiotikakur nødvendig, og man bør da også dyrke urinen for å finne det medikamentet som bakterien er påvirkelig av. Kvinner med stadig tilbakevendende blærekatarr etter overgangsalderen, vil kunne ha nytte av tilførsel av kvinnelig kjønnshormon (østrogen).

• urinveiene
• urinblæren
• urin