spiral (prevensjonsmiddel)

Spiral som prevensjonsmiddel ble først beskrevet i et tysk medisinsk tidsskrift i 1909. Dette skjedde i en tid da det ikke var akseptert å forskrive noen form for prevensjon, og det tok lang tid før ytterligere forsøk med intrauterin prevensjon ble publisert.

I 1929 la den tyske gynekologen Ernest Gräfenberg (1881–1957) frem resultatene han hadde oppnådd ved å bruke en spiral som til å begynne med bestod av flettet natursilke lagt omkring en sølvtråd; senere forsøkte han med spiraler som bestod av bare sølv. Fra Japan ble det i 1934 rapportert om gode resultater med en modifikasjon av Gräfenbergs ring. Denne såkalte Otas ring, etter den japanske gynekologen Tenrei Ota (1900–1985), ble brukt i Japan de neste ti årene.

I 1959–1960 ble det konstruert spiraler av plastmateriale som viste seg å være vevsvennlig og elastisk nok til en skånsom innføring i livmorhulen. I 1970-årene kom kobberspiralen, hvor en tynn kobbertråd er viklet rundt plastkjernen, og i 1990-årene hormonspiralen. En rekke modeller er produsert, og bruken av spiral som prevensjon fikk et voldsomt oppsving i 1970-årene, dels på grunn av de negative rapportene som kom om p-pillen.

Den viktigste virkningen ved bruk av spiral er nedsatt transport av sædceller. Kobberet i spiralene virker sæddrepende, og miljøet i livmoren forandres slik at sædcellene beveger seg dårligere. Spiralen gjør dessuten livmorslimhinnen mindre mottagelig for et eventuelt befruktet egg. Hormonspiralen fører til sekretoriske forandringer av livmorslimhinnen, det vil si at kjertlene i livmorslimhinnen blir slyngete, med høy sekresjonsaktivitet. Slimet i livmorhalsen blir forandret, slik at det blir vanskeligere for sædcellene å komme gjennom til livmoren, og mitoseaktiviteten, det vil si celledelingen, opphører. I tillegg virker hormonspiralen inn på angiogenesen, altså dannelsen av nye kar i slimhinnen. Dette fører til at slimhinnen blir tilbakedannet (atrofisk slimhinne).

Det er ingen holdepunkter for at spiralen er et abortmiddel.

Innsetting kan skje når som helst, men det er enklest å gjøre det på slutten av en menstruasjon, fordi livmorhalsen da er litt åpen.

Når man skal sette inn en spiral, ligger kvinnen i gynekologisk leie på en gynekologisk undersøkelsesbenk. Legen bruker et spekulum til å se inn i skjeden og se livmorhalsen, slik det gjøres ved vanlige gynekologiske undersøkelser. Legen griper så livmorhalsen fast med en kuletang, slik at livmoren kan holdes stille, og slik at vinkelen mellom livmorhalsen og livmoren blir rettet ut. Dernest setter legen inn spiralen. Til slutt klippes tråden i passende lengde. Innsettingen gjør vanligvis ikke vondt, men noen kvinner kan kjenne mer eller mindre kraftige menstruasjonssmerter. Bedøvelse er ikke nødvendig. Etter at spiralen er satt inn, vil det gjerne være småblødninger noen dager. Kvinnen kan leve som normalt.

En spiral kan også settes inn etter en fødsel, men fordi livmorveggen er tynn hos ammende kvinner, bør man være svært forsiktig hvis den settes inn i forbindelse med den kontrollen som er vanlig seks uker etter en fødsel (seksukerskontrollen). Som regel anbefaler man at kvinnen venter i tre måneder etter fødselen før hun får satt inn spiral.

En spiral kan settes inn umiddelbart etter en fødsel. Det er ikke vanlig i Norge, men er aktuelt i utviklingsland.

Spiralen er et meget sikkert prevensjonsmiddel. Hvis hundre kvinner bruker spiral i ett år, blir færre enn én gravid med hormonspiralen, én til to med kobberspiralen. I motsetning til andre prevensjonsmidler beskytter spiraler (i hvert fall kobberspiraler) ikke mot infeksjon i bekkenet.

• prevensjon
• hormonspiral
• Pearl indeks