B-celler

Aktiverte B-celler skiller ut antistoffer i blodet. Dermed kan den immuniteten som følger av B-celleaktiveringen overføres fra ett individ til et annet i form av en væske (antiserum) som inneholder spesifikt antistoff, men som ikke inneholder celler.

Antistoffene fordeler seg overalt i kroppen og binder seg til antigen uansett hvor det finnes, bare det befinner seg utenfor cellene (ekstracellulært). Antistoffer kan nemlig ikke trenge inn i celler gjennom cellemembranen. Antigener som befinner seg inne i cellene (intracellulært), for eksempel virus, er dermed beskyttet mot angrep av antistoff.

Når et antistoff bindes til et antigen, kan dette antigenet uskadeliggjøres på flere ulike måter:

1. Antigenet inaktiveres ved at deler av overflaten dekkes av antistoff. Hvis antigenet er et virus eller toksin, kan antistoffet da blokkere dets evne til å feste seg til celler og trenge inn i dem.
2. Antigenet felles ut (presipiteres), derved hindres det i å spre seg og gjøre skade.
3. Antigenet fagocytteres. Dette vil si at det brytes ned ved at det opptas i og fordøyes («spises») av makrofager. Når antistoff binder seg til antigen, forandres halen (Fc-delen) til antistoffet slik at den passer til spesielle reseptorer (Fc-reseptor) på overflaten av makrofager. Dette gjør at komplekset av antigen og antistoff klebes til overflaten av makrofagene, som deretter raskt fagocytterer komplekset.
4. Antigenbindingen kan føre til komplementaktivering. Komplement er et system av proteiner som finnes i blod og vevsvæske. Etter binding til antigen kan den forandrede antistoffhalen aktivere komplement og derved utløse en rekke forskjellige reaksjoner.
5. Antigenbindingen kan føre til antistoffavhengig celledrap. Noen hvite blodceller, spesielt NK-celler, har reseptorer for forandrede antistoffhaler. De fester seg til og dreper målceller som er dekket av antistoff.