Hydrocephalus er en unormal opphopning av cerebrospinalvæske (hjernevæske) i hjernens hulrom (hjerneventrikler) og mellom hjernehinnene, ledsaget av forhøyet trykk i hjernen. Hydrocephalus ble tidligere kalt vannhode.

Cerebrospinalvæsken produseres kontinuerlig i hjernen og fraktes ut til hjernens overflate gjennom en kommunikasjonskanal som kalles akvedukten (aquaeductus cerebri). Cerebrospinalvæsken absorberes av blodårer på hjernens overflate, slik at det normalt er en balanse mellom produksjonen og absorpsjonen.

Hos små barn har ikke sømmene mellom de ulike delene av hodeskallen blitt helt forbenet (fontanell). Da vil en ubehandlet hydrocephalus ofte føre til en forstørrelse av hodet – derav den tidligere betegnelsen «vannhode». Helsestasjoner gjør regelmessige målinger av barns hodeomkrets i de første leveårene for å avdekke tilstanden. Ved gradvis utvikling kan det ta tid før symptomene oppstår.

Hos voksne kan ikke hodeskallen utvide seg, og tilstanden vil derfor føre til økende trykk i hodet. Begge deler kan ha alvorlige konsekvenser for pasienten.

Hos små barn er hovedsymptomet forstørret hode. Hos noen kan man se økte blodkartegninger i panne- og tinningregionen. I tillegg kan man se et såkalt «solnedgangsblikk», som betyr at barnet ikke klarer å løfte blikket over horisontalplanet.

Hos større barn og voksne er vanlige symptomer på økt hjernetrykk (morgen-)hodepine, kvalme og oppkast, solnedgangsblikk, synsforstyrrelser (spesielt dobbeltsyn), ustø gange og endret adferd. I alvorlige tilfeller og ved rask utvikling av symptomer vil pasienten få redusert bevissthet, lav puls og høyt blodtrykk.

Hydrocephalus kan skyldes medfødte misdannelser og forskjellige sykdommer i hjernen og dens hinner. Det skjelnes mellom trykkhydrocephalus, hvor hjernetrykket er økt, og hydrocephalus med normalt hjernetrykk, såkalt normaltrykkshydrocephalus, som kan skyldes svinn av hjernevev (ex vacuo).

Tilstanden deles inn i to typer: ikke-kommuniserende og kommuniserende hydrocephalus.

Ikke-kommuniserende hydrocephalus skyldes ulike former for hindringer i cerebrospinalvæskens løp fra hjerneventriklene til overflaten. Eksempler på hindringer kan være medfødte misdannelser på ulike nivåer, hjerneblødninger – spesielt hos de minste, premature barna – og skader etter intrakranielle infeksjoner eller svulster. Misdannelser i blodårer kan også gi denne typen hydrocephalus.

Kommuniserende hydrocephalus skyldes at cerebrospinalvæsken ikke absorberes normalt. Denne typen er sjeldnere. Feil i absorpsjonen kan skyldes blødning eller medfødte misdannelser.

Hvis ikke årsaken, for eksempel en hjernesvulst, kan fjernes, kan trykkhydrocephalus behandles operativt. Man forsøker da å drenere vekk væskeoverskuddet.

Den vanligste behandlingsmetoden i dag er en shuntoperasjon, som er et nevrokirurgisk inngrep. Da legges et rør med en justerbar ventil fra hjerneventriklene til høyre forkammer (atrium) eller til bukhulen, henholdsvis ventrikuloatrial (VA-) shunt og ventrikuloperitoneal (VP-) shunt. Rør og ventil legges under huden (subkutant). Ventilen vil vanligvis ligge over kraniet, og røret går subkutant bak øret og langs halsen til forkammeret eller bukhulen. Da får cerebrospinalvæsken et direkte avløp ut i blodbanen eller bukhulen.

Det er mulig å justere motstanden i ventilen ved hjelp av utstyr som kommuniserer trådløst med ventilen, slik at man unngår overdrenasje.

I 1938 innførte den norske nevrokirurgen Arne Torkildsen (1899–1968) en operasjon som besto i å legge et kateter fra hjerneventriklene til den store cisterne (cisterna magna) i bakre skallegrop. Operasjonen kalles Torkildsens operasjon, men brukes sjelden i dag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.