subaraknoidalblødning

Hovedsymptomet ved spontan subaraknoidalblødning er en akutt innsettende og meget kraftig hodepine, som et «smell i hodet». Dette kan inntre i forbindelse med fysisk anstrengelse eller andre forhold som øker blodtrykket dersom pasienten har en underliggende svakhet i blodårene i hjernen. Hodepinen kan være ledsaget av kvalme, oppkast og nakkestivhet. Pasienten kan også få nevrologiske symptomer som lammelser, talevansker eller epileptiske anfall. I noen tilfeller opptrer det raskt en forverring med nedsatt bevissthet.

Ved subaraknoidalblødning blir cerebrospinalvæsken blodig, noe som kan påvises enten ved computertomografi (CT) eller spinalpunksjon. Det er deretter vanlig å utføre en radiologisk fremstilling av hjernens blodforsyning (angiografi). Når pasienten ankommer sykehus har blødningen som regel stoppet opp grunnet koagulasjon i blødningspunktet. Dersom blødningen skyldes et aneurisme eller en arteriovenøs malformasjon er det stor risiko for ny blødning den nærmeste tiden dersom tilstanden ikke diagnostiseres og behandles.

Behandlingen foregår ved nærmeste nevrokirurgisk avdeling. Hvis det påvises et aneurisme, vil man forsøke å tette denne igjen for å hindre fremtidige blødninger. I omtrent halvparten av tilfellene må pasienten gjennomgå en åpen hjerneoperasjon der en liten metallklype (et klips) settes over aneurismet. Stadig flere pasienter behandles med endovaskulær teknikk, såkalt «coiling», hvor et kateter føres inn via en pulsåre til hjernen, frem til området der aneurismet ligger. Aneurismet tettes ved å fylle det med tynne metalltråder av planinum (coils). Aneurismets lokalisasjon og fassong avgjør om pasienten skal opereres med klipsing eller coiling.

I dagene som følger overvåkes pasienten ved en intensivavdeling for å forebygge, fange opp og behandle eventuelle komplikasjoner. Den mest alvorlige komplikasjonen er hjerneinfarkt som skylles spasme i en eller flere av hjernens arterier og gir redusert blodforsyning til en del av hjernen. En del pasienter får hydrocephalus i forløpet og må opereres for dette.

Hvis pasienten overlever akuttforløpet med vellykket behandling, kan noen igjen få et normalt liv uten risiko for nye blødninger. Mange pasienter har likevel pleie- og omsorgsbehov og trenger langvarig rehabilitering og opptrening. Noen av pasientene får alvorlige fysiske, psykiske og/eller kognitive langtidsplager, og rundt ti prosent utvikler epilepsi i løpet av de første fem årene etter subaraknoidalblødningen.

• hjerneslag
• hjernen
• aneurisme