Metabolsk syndrom, fellesbetegnelse for en samling av risikofaktorer for hjerte- og karsykdom og diabetes type 2, med utspring i økt livvidde (visceral/abdominal fedme) og arvelige egenskaper. De faktorene som brukes til å definere syndromet, er økt forhold mellom liv- og hoftemål eller økt livvidde, insulinresistens, diabetes type 2 (diabetes mellitus) eller nedsatt glukosetoleranse, dyslipidemi og høyt blodtrykk (hypertensjon). Andre betegnelser er insulinresistenssyndrom og syndrom X.

Typiske funn er nedsatt glukosetoleranse på grunn av insulinresistens eller diabetes mellitus type 2, høyt blodtrykk, overvekt, økt midjemål (kroppsfasong som et eple), ugunstig profil for fettstoffene i blodet (lavt HDL-kolesterol og økt triglyseridnivå) og utskillelse av protein i urinen. Assosierte faktorer er fettlever og polycystisk ovariesyndrom. I tillegg bidrar endotel dysfunksjon, økt tendens til blodproppdannelse og inflammasjon til å øke risikoen for sykdom. Det finnes flere definisjoner for metabolsk syndrom, og Verdens helseorganisasjons (WHO) forslag er ofte brukt (se tabell).

Metabolsk syndrom henger nøye sammen med fysisk inaktivitet og livsstil. Det er også en betydelig genetisk predisposisjon for syndromet. Lav fødselsvekt synes å føre til at metabolsk syndrom utvikles ved mindre grad av overvekt senere i livet enn hos personer med normal fødselsvekt. Den komplekse sammensetningen av funn og årsaksfaktorer har ført til at enkelte er skeptiske til om metabolsk syndrom er en hensiktsmessig enhet. Forekomsten av metabolsk syndrom har økt kraftig i de siste tiårene og er nå i verdenssammenheng en større utfordring for folkehelsen enn underernæring. Det er ofte vanskelig å sammenligne forekomsten fra land til land fordi det brukes forskjellige definisjoner. I USA anslås det at ca. 1/4 av befolkningen har metabolsk syndrom.

Personer med metabolsk syndrom har nytte av livsstilsendringer som fører til økt fysisk aktivitet og vektreduksjon. Målet med behandlingen er å redusere risikoen for å få hjerte-karsykdom og eventuelt hindre utviklingen av diabetes mellitus type 2 hos personer med nedsatt glukosetoleranse. Det finnes tabeller hvor den enkeltes risikoprofil kan beregnes og brukes som grunnlag for videre behandling. Det er viktig at pasienten er motivert for behandlingen, siden den krever en betydelig egeninnsats ved endring av livsstil, med vektreduksjon, økt fysisk aktivitet og eventuelt røykeslutt. Selv en liten vektreduksjon kan ha betydelig effekt. Medikamentell behandling for høyt blodtrykk og kolesterol må også vurderes.

Ved hjelp av tabeller som inkluderer faktorer som blodtrykk, vekt, midjemål og kolesterol kan en person med metabolsk syndrom gruppere sin risiko for hjerte-karsykdom de neste 10 år i 0–10 %, 10–20 % og >20 %. Ved å endre på livsstil, og ved å sette inn med medikamentell behandling for den høyeste risikogruppen, er det vist at man kan endre risikofaktorene og komme ned i en lavere risikogruppe.

Se også aterosklerose, diabetes mellitus, fettstoffer, hjerteinfarkt, overvekt.

Nedsatt glukosetoleranse, insulinresistens eller diabetes mellitus (for definisjoner, se diabetes mellitus) i tillegg til minst to av følgende:
– Høyt blodtrykk (≥ 140/90)
– Triglyserider ≥ 1,7 mmol/l og/eller HDL-kolesterol < 0,9 mmol/l hos menn og <1,0 mmol/l hos kvinner
– Sentral overvekt med midje-hofte-ratio >0,9 hos menn og >0,85 hos kvinner og/eller kroppsmasseindeks >30 kg/m2
– Utskillelse av protein (albumin) i urinen (mikroalbuminuri)

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.