proteinuri

Proteinuri, økt mengde proteiner i urinen. Hos alle vil det normalt skilles ut små mengder albumin, som er det vanligste proteinet, i urinen. Det er vanligvis under 30 mg/døgn. Ved mengder over 30 og opp mot 300 mg/døgn kaller vi det mikroalbuminuri, og over 300 mg/døgn makroalbuminuri. Teststrimlene som vanligvis benyttes, er følsomme for albumin og i mindre grad for andre proteiner. De vil ikke gi utslag før albuminmengden i urin er over 200–300 mg/l, dvs. at mikroalbuminuri ikke registreres ved vanlig teststrimmelundersøkelse av urinen. Det er de senere år kommet spesielle teststrimler for påvisning av mikroalbuminuri. Disse er nyttige ved proteinuri hos diabetikere og hypertonikere Protein kan kvantifiseres og typebestemmes nøyaktig ved ulike biokjemiske metoder som måling av totalprotein, elektroforese og immun-elektroforeses.

Proteinuri kan være konstant, opptre periodevis (intermitterende) eller bare være til stede i oppreist stilling (ortostatisk). Proteinuri øker ved fysisk aktivitet og feber.

Proteinuri er en viktig markør og et tegn på forandringer eller sykdom i nyrene. Stor proteinutskillelse (mer enn 5 g/døgn) sees ved nefrotisk syndrom. Årsaker til økt proteinutskillelse kan være økte konsentrasjoner av protein i plasma som filtreres gjennom glomerulus (f.eks. ved myelomatose), økt permeabilitet (endret porestørrelse og elektrisk ladning) i basalmembranen i glomerulære kapillarer (f.eks ved diabetes mellitus og ved kroniske og akutte nyresykdommer), nedsatt opptak av filtrerte proteiner i nyretubuli eller økt tubulær utskillelse av proteiner.

Dersom det finnes annen patologi ved kjemisk eller mikroskopisk undersøkelse av urinen, vil det kunne fortelle noe om årsak til økt proteinutskillelse, men av og til må vevsprøve fra nyrene (nyrebiopsi) til for at man skal kunne bestemme årsaken sikkert.

Ved ortostatisk proteinuri er mekanismen vanligvis endret blodgjennomstrømning til nyrene ved oppreist stilling.

Proteinuri/albuminuri er en risikofaktor for videreutvikling av en nyreskade. Kapillærene i glomeruli er spesielle på grunn av økt permeabilitet, og meget tidlige forandringer i karene (endotelskade) som man også vil forvente skjer overalt i kroppen, vil derfor kunne gi økt albuminutskillelse før det er tegn til skader i andre organer. Derfor oppfattes mikroalbuminuri og albuminuri også som en risikofaktor for hjerte- og karsykdommer. Det er vist at økt albuminutskillelse i mikroalbuminuri-nivå er forbundet med økt sykelighet og død av hjerte- og karsykdommer generelt i befolkningen.