polycystisk ovariesyndrom

Årsaken til polycystisk ovariesyndrom er ukjent. Det synes å være en genetisk komponent, men genetikken er heterogen, med forandringer på flere gener. Her gjenstår mye forskning.

Utskillelsen av kjønnshormoner, både fra eggstokkene og fra hypofysen, er unormal. Utgangspunktet er antagelig økt utskillelse av androgener fra thecacellene i eggstokkene. Dyreforsøk tyder på at denne økte utskillelsen allerede kan begynne i fosterlivet (og at det ikke er eventuell påvirkning fra en mor som har PCOS, fordi androgenene fra henne brytes ned i placenta). Østrogenproduksjonen er nedsatt, og eggløsningen uteblir. Hypofysen skiller ut FSH og LH, og nivået av LH er høyere enn normalt, slik at balansen mellom disse hormonene er endret. «Cystene» i eggstokkene er ikke egentlige cyster, men er follikler der modningen har stanset opp.

PCOS er også assosiert med perifer insulinresistens og hyperinsulinemi (økt insulin i blodet). Hyperinsulinemien kan også i sin tur medvirke til økt produksjon av mannlig kjønnshormon. Hyperinsulinemi bidrar til sentral fedme, forandringer i plasmalipider og forhøyet blodtrykk. Det betyr utvikling av metabolsk syndrom, som igjen kan føre til type 2-diabetes og hjerte-kar-sykdommer.

Kriterier for å stille diagnosen:

• Oligo- eller anovulasjon (mindre enn ti sykler per år)

• Kliniske (mannlig kroppsbehåring (hirsutisme), akne, mannlig håravfall) og/eller biokjemiske (testosteron, fritt testosteron, androstendion) tegn på hyperandrogenisme.

• Polycystiske eggstokker (ovarier) (PCO) – minst ett ovarium skal ha polycystisk utseende. PCO defineres som tolv eller flere follikler med gjennomsnittlig diameter to til ni millimeter og/eller et ovarievolum på over ti kubikkcentimeter.

Minst to av de tre kriteriene måtte være til stede for å stille diagnosen. (Rotterdam-kriteriene 2003).

Det er reist kritikk mot at polycystiske ovarier sammen med bare ett annet kriterium er nok for å stille diagnosen. Cyster i ovariene sett med ultralyd er nokså vanlig hos ellers friske kvinner. De fleste mener nå at hyperandrogenisme er hjørnesteinen i PCOS.

PCOS er en ond sirkel av økt androgen, sentral fedme, insulinresistens og hyperinsulinisme, som fører til enda mer androgensekresjon. Inngrep på alle stedene i sirkelen har positiv effekt.

Medikamenter som nedsetter androgennivået nedsetter sentral fedme og insulinresistens. P-piller er mest brukt, kanskje særlig p-piller med antiandrogen effekt. Forandringer i livsstil med diett og økt aktivitetsnivå som fører til vekttap, forbedrer androgennivået og insulinresistensen. Medikamenter som metformin, som øker effekten av insulin, har også effekt, og kan eventuelt kombineres med p-pille.

Hvis infertilitet som følge av manglende eggløsning er problemet, og livsstilsendringer ikke fører frem, kan det brukes medikamenter for å fremkalle eggløsning. Et siste alternativ er å destruere noe av eggstokkenes overflate for å dempe den unormale hormonproduksjonen. Det gjøres via laparoskopi (kikkhullsoperasjon).

Tidligere ble det kalt Stein-Leventhals syndrom. Stein og Leventhal beskrev i 1935 en tilstand karakterisert av mannlig hårvekst, sjeldne menstruasjoner, fedme og cyster i eggstokkene (polycystiske ovarier). Fordi det er sjeldne eggløsninger, kan det også være et infertilitetsproblem. Fordi en operasjon der det ble fjernet en kile av eggstokkene, kunne lede til regelmessige menstruasjoner og svangerskap, gikk man ut fra at dette var en tilstand som hadde sitt utgangspunkt i eggstokkene.

Det har senere vist seg å være langt mer komplisert og nyansert enn dette.

• kjønnshormoner
• ufrivillig barnløshet
• assistert befruktning