Paraneoplastisk syndrom, betegnelse for symptomer som er utløst av en kreftsykdom, hvor symptomene ikke kan forklares ut fra direkte anatomisk organpåvirkning fra svulsten, som for eksempel at svulsten trykker på omkringliggende nervevev. Symptomene utløses derimot av kjemiske stoffer i kroppen som enten lages av kreftcellene selv eller av normale celler som en reaksjon på kreftsvulsten.

Prinsipielt sett kan slike symptomer sees ved nesten alle kreftformer. Klart påvisbare paraneoplastiske symptomer er totalt sett relativt sjeldne hos kreftpasienter. De forekommer ved 1 % eller sjeldnere av alle tilfeller av kreft, men sees oftere ved langtkommen kreftsykdom og ved noen spesielle krefttyper. Paraneoplastiske syndromer utløses hyppigst av kreftformer utviklet fra nevroendokrine celler. Dette kan for eksempel være karsinoide svulster eller småcellet lungekreft.

Mekanismene bak paraneoplastiske symptomer er i de fleste tilfeller at kreftcellene «slår på» gener som normalt ikke uttrykkes, slik at det settes i gang en unormal produksjon av hormoner, forstadier til hormoner eller andre kjemiske signalstoffer i kreftsvulsten.

Disse signalsubstansene sendes ut i blodet, og påvirker andre organer. Såkalt ektopisk hormonproduksjon av ACTH i en liten lungekreftsvulst kan for eksempel utløse symptomer tilsvarende Cushings syndrom, med vektøkning, måneansikt og muskelsvakhet, iblant som første tegn til kreftsykdom.

Det er beskrevet en lang rekke forskjellige slike paraneoplastiske syndromer, som helt eller delvis kan forklares ut fra hvilke kjemiske signalstoffer kreftsvulsten produserer. Den uttalte avmagringen (kakeksi) og reduserte allmenntilstanden mange pasienter med langtkommen kreft preges av, skyldes nok ofte paraneoplastiske fenomener.

Kreftceller (særlig lymfomer) kan dessuten selv produsere antistoffer eller utløse sterke reaksjoner fra kroppens immunsystem, slik at funksjonen i andre organsystemer enn de som kreftsvulsten har startet i eller spredt seg til, påvirkes negativt. Dette kan for eksempel utløse lammelser eller andre nevrologiske symptomer fordi funksjonen i nerveceller forstyrres.

En annen mulig årsak til paraneoplastiske symptomer (særlig ved langtkommen kreftsykdom) er at hurtigvoksende kreftceller «spiser opp» vitaminer og andre viktige næringsstoffer, slik at pasienten får i seg for lite av disse stoffene. Ekstra tilførsel av næringsstoffer kan da lindre symptomene, men kanskje få kreftsvulsten til å vokse fortere.

Behandling av paraneoplastiske syndromer er ideelt sett rettet mot selve kreftsvulsten. Man vil for eksempel kunne redusere eller helt forhindre ektopisk hormonproduksjon i småcellet lungekreft ved effektiv strålebehandling eller cellegiftbehandling. I mange tilfeller vil imidlertid kreftsykdommen komme ut av kontroll igjen, med ny forverring av det paraneoplastiske syndrom.

Man kan ofte redusere pasientens plager med medikamenter som motvirker den abnorme produksjonen av signalstoffer, uten at selve kreftsykdommen påvirkes i samme gunstige grad.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.