Magesår, ulcussykdom, fellesbetegnelse på sårdannelse i magesekken (ulcus ventriculi) og på tolvfingertarmen (ulcus duodeni).

Magesår er en av de vanligste sykdommene i fordøyelsessystemet, og rammer ca. 10 % av alle mennesker en eller annen gang i livet. I en stor studie fra Nord-Norge fant man magesår hos 4 av 1000 menn og 2 av 1000 kvinner per år. Sår på tolvfingertarmen (duodenalsår) er omtrent fem ganger hyppigere enn sår i magesekken.

Magesår skyldes først og fremst en bakterie, Helicobacter pylori, som lever i slimhinnen i magesekken. Bakterien forårsaker en betennelsesreaksjon i slimhinnen (gastritt), som hos noen pasienter vil føre til magesår. Vi vet ikke hva som gjør at dette bare skjer kun hos noen personer med en slik slimhinnebetennelse, og ikke alle.

Også enkelte medikamenter kan forårsake magesår, særlig såkalte antiflogistika, betennelsesdempende midler som brukes blant annet i giktbehandling. Slike stoffer bryter ned forsvarsmekanismene i slimhinnen.

Arv spiller en viss rolle for forekomsten av magesår, og personer med blodtype 0 har 50 % økt risiko for å få magesår.

Kreftsvulster i magesekken (se magekreft) kan debutere som magesår. Derimot er det ingen holdepunkter for at stress eller kostholdsfaktorer har særlig stor betydning for utvikling av magesår.

Tidligere trodde man at overproduksjon av syre var en viktig årsak for utvikling av magesår. Selv om dette fortsatt gjelder noen få pasienter med spesielle hormonproduserende svulster (se Zollinger-Ellisons syndrom), er denne teorien i stor grad forlatt. Derimot er det nødvendig med noe syre til stede for at det skal dannes sår.

Hovedsymptomet ved magesår er verkende smerter øverst i mellomgulvet. De vil vanligvis lindres ved inntak av mat og drikke. Noen pasienter har smerter om natten, og mange plages i tillegg av kvalme og sure oppstøt.

Hvis det oppstår komplikasjoner, vil symptomene bli mer dramatiske. De viktigste komplikasjonene er blødning og perforasjon. En blødning vil gi kunne gi blodig oppkast og blodholdig svart avføring (melena), mens en perforasjon (dvs. hull tvers gjennom veggen til bukhulen) fører til at mageinnhold kan lekke ut i bukhulen. Dette fører typisk til en peritonitt (bukhinnebetennelse) med intense magesmerter og stram bukvegg, og er en livstruende tilstand som krever rask diagnostikk og behandling. 

Ved langvarig magesår med hyppige forverringer kan det oppstå stenose (forsnevringer i passasjen), særlig gjennom magemunnen (pylorus). Dette kalles pylorusstenose. Forsnevringen skyldes delvis en irritasjonsbetinget krampe i lukkemuskelen, delvis arrbetinget skrumpning av vevet. Dette vil gi kvalme og en følelse av oppfylthet etter måltider. Det vil etter hvert oppstå ernæringsproblemer fordi det man spiser blir liggende i magesekken til man eventuelt kaster det opp igjen.

Sårene er ofte runde fordypninger i slimhinnen, med arraktig sårbunn, ofte med en betent sårvoll omkring. Størrelsen kan variere fra 4–5 mm til flere centimeter i diameter. Såret er dekket av et lag med fibrin og betennelsesceller. Under dette laget ligger det granulasjonsvev, nydannet, karrikt vev som representerer begynnelsen på tilhelingsprosessen. Nederst finnes rester av magesekkens ytre lag. Såret kan også bore seg helt gjennom bukveggen og ligge an mot et tilliggende organ, f.eks. bukspyttkjertelen.

Diagnosen av magesår stilles nesten alltid ved hjelp av endoskopi, gastroduodenoskopi. Gjennom en styrbar slange som føres gjennom munnen, kan man se innsiden av magesekken (gastroskopi) og tolvfingertarmen (duodenoskopi) samtidig som man kan ta vevsprøver. Ved sår i magesekken må man alltid ta vevsprøver for å utelukke f.eks. kreftutvikling.

Tidligere var røntgenundersøkelse hyppig brukt for å stille diagnosen. Røntgenbilder vil kunne vise svært mange av sårene, men undersøkelsen gir imidlertid mindre nøyaktig informasjon, og man mister muligheten til vevsprøver.

Diagnosen stilles med røntgenbilder av buken som viser fri luft i bukhulen, eller under operasjon der man kan påvise et hull.

Behandlingen av magesår omfatter dels tilheling av akutte sår, dels håndtering av akutte komplikasjoner, men først og fremst gjelder det å fjerne magesårbakterien hvis den er til stede.

Man har oppfattet magesår som en kronisk sykdom med regelmessige tilbakefall som hver for seg kunne behandles med f.eks. syrehemmende behandling. Det ser imidlertid ut til at tilbakefallstendensen forsvinner nesten fullstendig dersom bakterien fjernes.

Det finnes ulike typer antibiotika som har effekt på Helicobacter pylori-bakterien, men for å fjerne den med mer enn 90 % sikkerhet, kreves en kombinasjon av tre antibiotika, eventuelt to–tre antibiotika og et syrehemmende medikament. Det pågår en intens forskning for å finne frem til den beste kombinasjonen av antibiotika. I tillegg til å fjerne magesårbakterien vil nemlig kuren påvirke normalforekomsten av andre, nødvendige bakterier i tarmen.

Mange opplever mageknip, kvalme eller diaré både i forbindelse med behandlingen og en tid etterpå. Noen har problemer med å gjennomføre kuren som foreskrevet.

Tilhelingen av et akutt magesår vil påskyndes hvis miljøet omkring er mindre surt. Syrehemning er derfor en del av behandlingen hos mange pasienter med et påvist sår. Både såkalte «H2-blokkere» (se histamin H2-antagonister) og protonpumpehemmere reduserer syreproduksjonen effektivt. Man kan bruke dem alene eller i kombinasjon med antibiotikabehandling for å få magesåret til å gro. Syrehemning har også en symptomlindrende effekt. Dersom det er påvist hull i bukveggen, kan behandlingen være å sy igjen hullet, men enkelte ganger fjernes både såret og noe av vevet rundt.

Ved akutt blødning fra et magesår kan behandlingen av og til skje endoskopisk. Via endoskopet kan man se det blødende punktet, oftest i form av et blodkar i bunnen av magesåret. I mange tilfeller kan injeksjon av et irriterende stoff, eller et limstoff, føre til at karet lukkes og blødningen opphører. Dersom dette ikke lykkes, eller blødningen kommer igjen, vil operativ behandling være aktuelt.

Mens man tidligere brukte ulike typer operative teknikker for å redusere saltsyreproduksjonen i magesekken (ventrikkelreseksjon, vagotomi), er kirurgiens rolle nå i hovedsak begrenset til livreddende inngrep ved blødning eller perforasjon. Bare helt unntaksvis kommer operativ behandling på tale ved regulær magesårsykdom.

Ukompliserte magesår kan være plagsomme, men er ufarlige. Dersom det oppstår komplikasjoner i form av blødning eller perforasjon (hull på tarmen), kan det være en livstruende situasjon som krever rask behandling. Årlig dør ca. 1 per 100 000 innbyggere av magesår i Norge.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.