tremor

Hos alle mennesker forekommer det normalt en såkalt fysiologisk tremor som holder seg uforandret uten å innvirke særlig på kroppens bevegelser. Denne kan forverres ved stress, etter fysisk aktivitet eller ved inntak av medikamenter og rusmidler.

Det er vanlig å skille mellom hviletremor og aksjonstremor: hviletremor sees når kroppen er i hvile, uten bevegelser, mens aksjonstremor sees som skjelving når armer og ben er i aktivitet eller holder en bestemt stilling.

Hviletremor er typisk ved Parkinsons sykdom.

Aksjonstremor kan sees når armer eller ben aktivt holdes i en bestemt stilling (stillingstremor eller postural tremor), eller ved viljestyrte bevegelser når man nærmer seg målet (intensjonstremor).

Tremor kan ha mange ulike årsaker, men ofte finner ikke legen årsaken til tremor og den kalles da isolert tremor. Den vanligste formen for isolert tremor er essentiell tremor. Dette er en tremor som rammer hendene spesielt. Symptomene pleier å være like mye på høyre og venstre side. I tillegg kan mange også få litt tremor i nakken/hodet og denne kalles da hodetremor. Essentiell tremor er oftest en type aksjonstremor.

Tremor kan være et sykdomstegn ved sykdom som rammer hjernens basalganglier eller lillehjernen eller forbindelser mellom disse. Tremor forekommer også ved sykdommer i skjoldbruskkjertelen, som for eksempel hypertyreose, ved kronisk alkoholisme og ved enkelte forgiftninger, blant annet med kvikksølv.

Tremor kan i noen tilfeller opptre som en arvelig tilstand (hereditær/arvelig essensiell tremor).

Tremor ved Parkinsons sykdom kan behandles med levodopa. Behandling med betablokkere kan ha gunstig virkning på noen former for aksjonstremor. Ved tremor lokalisert til nakken kan behandling med botulinumtoksin forsøkes i utvalgte muskler. Andre medisiner som virker på hemmende signalsubstanser i hjernen kan forsøkes ved plagsom tremor. Ved uttalt tremor bør dyp hjernestimulering vurderes. I alderdommen opptrer av og til tremor, såkalt senil tremor.

• musklene
• basalgangliene
• Parkinsons sykdom