Når to individer innenfor en art danner spesielle forplantningsceller (kjønnsceller) som kan forene seg med hverandre til et nytt individ, sier vi at de to individene har ulike kjønn.

I vitenskapelig sammenheng brukes tegnet ♂ for mannlig og ♀ for kvinnelig kjønn. Sammen kan representanter for de to kjønn produsere etterkommere ved sammensmelting av de to kjønns forskjellige kjønnsceller.

Mannen har ett kjønnskromosom X og ett Y samt 22 par andre kromosomer (autosomer). Kvinnen har to X-kromosomer og 22 par autosomer. Kvinnen utvikler normalt bare én type eggceller med kromosomsettet 22 autosomer + X (homogametisk kjønn). Mannen produserer normalt sædceller (spermier) med 22 autosomer + X eller 22 autosomer + Y tilnærmelsesvis like hyppig (heterogametisk kjønn). Ved befruktningen vil en sædcelle med X gi et hunnlig individ (kombinasjonen XX), med Y et hannlig (kombinasjonen XY). På denne måten opprettholdes en tilnærmet 1:1-fordeling mellom kjønnene.

Det finnes imidlertid menn med normalt maskulint preg med 2 X-kromosomer. Bare en liten del ytterst på Y-kromosomets korte arm inneholder arveanlegg, det såkalte SRY-genet som koder for TDF eller Testis Determinerende Faktor, som avgjør om de udifferensierte kjønnskjertlene skal utvikle seg i mannlig retning. Mangler man TDF, vil man utvikle seg til kvinne. De personer med mannlig fenotype som er 46 XX, har oftest en translokasjon av SRY-genet til korte arm av det ene X-kromosomet.

Kjønnsforskjellen er til stede i alle celler i organismen ved at alle cellene inneholder et par kjønnskromosomer, hos mannen XY og hos kvinnen XX. Hos et menneskefoster som er bare 4 mm langt, kan man allerede iaktta anlegg til kjønnskjertler. Hos et foster på 20 mm (ca. 7. uke av svangerskapet) er kjønnshormonene allerede påviselige i blodet. Ved begynnelsen av tredje måned i fosterutviklingen kan kjønnsorganene tydelig gjenkjennes som mannlige eller kvinnelige.

Helt fra begynnelsen finnes det forskjeller mellom kjønnene som gjelder hele organismen. Utviklingen av mange ferdigheter og kjønnsmodningen går litt raskere hos jenter enn hos gutter. Denne forskjellen i tempo fortsetter helt til voksen alder og fører til at jentene har et forsprang på ca. to år i biologisk alder. Guttenes vekst er derimot sterkere. Allerede ved fødselen er de gjennomsnittlig både lengre og tyngre. Dette forholdet gjenkjennes også i voksen alder.

Dødeligheten hos gutter er større. Dette gjør seg gjeldende selv på fosterstadiet og ellers i alle aldersgrupper, slik at kvinnen gjennomsnittlig når en høyere alder. I Norge var i 2005 forventet levealder for kvinner 81,9 og for menn 76,9 år. Med forventet levealder er det dødeligheten for hvert kjønn som gjelder på hvert tidspunkt som brukes som grunnlag. Det er imidlertid ikke mulig å beregne denne før alle barn født i 2005 er døde – i praksis omkring 100 år senere. Forskjellen i levealder mellom menn og kvinner er avtagende.

Sekundære kjønnskarakteristika er egenskaper som skiller de to kjønn innen en art, men som ikke er direkte del av forplantingsorganene. Med økende barnealder vil man begynne å se forskjeller i kroppsbygning, men forskjellene er generelt små inntil kjønnshormonproduksjonen kommer i gang i tidlig pubertet.

Det mannlige kjønnshormon, testosteron, øker penisvekst og indirekte prostatastørrelsen. Samtidig øker ben- og muskelmasse, stemmebåndene vokser og stemmedybden og ansiktsformen forandres. I ansiktet og på kroppen ellers øker den hormonfølsomme hårveksten, skjeggvekst, kjønns- og armhulebehåring.

Vekstspurten kommer senere hos gutter enn hos jenter, og vekstsonene i knoklene lukkes senere – derfor blir gutter høyere enn jenter som gruppe. Hos jenter kommer det brystvekst, mens bekkenet utvider seg og kroppsfettet fordeler seg annerledes rundt hofter og lår som følge av at østrogener produseres i eggstokkene. Den primære påvirkning er imidlertid på livmorens størrelse og slimhinnen. Hårvekst og huden påvirkes også.

De sosiale kjønnsrollene er under rask forvandling og heftig debattert. Slik roller eller holdninger skapes og vedlikeholdes av forventinger man har til gutter og jenter, kvinner og menn. Det er store forskjeller mellom forskjellige kulturer i hva som er akseptabelt, f.eks. kan skotske menn kle seg i kilt, mens norske menn ikke ustraffet kan ikle seg skjørt. En rekke relativt fastgrodde forestillinger forandres raskt: fedre overtar barnestell, kvinners deltagelse på de fleste felt i yrkeslivet øker raskt og menn gjør mer eller mindre motvillig sitt inntog mht. bleieskift, klesstell og gulvvask.

Mange av de roller vi trodde var biologisk betinget viser seg ikke å være det, og manns- og kvinnerollene er sterkt forandret. Det finnes også gruppevise forskjeller i personlighetstrekk, f.eks. er menn bedre ved tester på romfølelse, mens tester på verbalitet gir kvinner høyere skår. Der er imidlertid stort overlapp for begge fordelinger mellom kjønnene. Menn og kvinner som gjennomgår kjønnsskifteoperasjoner og hormonbehandling, skifter imidlertid ikke sin intellektuelle profil. Se også kjønnsrolle.

Hos enkelte individer oppstår det en tidlig innsettende overbevisning om at de har feil kjønn – dvs. at kromosomale jenter og tilsvarende gutter kjenner seg som gutter og jenter. Fremtoningspreget og hormonproduksjon er som det kjønn de ikke ønsker å være. Tilstanden har omtrent lik frekvens hos biologiske menn og kvinner og er som hovedregel ikke ledsaget av andre psykiatriske symptomer. Hos de som er særlig plaget av sin tilstand, er det mulighet for «overføring» til det annet kjønn ved hormon- og kirurgisk behandling, se kjønnsskifte. Det er langvarig og krevende behandling som krever psykisk stabilitet over tid. Denne tilstanden, transseksualisme, må skilles fra så vel transvestittisme som homoseksualitet.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.