Når to individer innenfor en art danner spesielle forplantningsceller (kjønnsceller) som kan forene seg med hverandre til et nytt individ, sier vi at de to individene har ulike kjønn.

I vitenskapelig sammenheng brukes tegnet ♂ for mannlig og ♀ for kvinnelig kjønn. Sammen kan representanter for de to kjønn produsere etterkommere ved sammensmelting av de to kjønns forskjellige kjønnsceller.

Mannen har ett kjønnskromosom X og ett Y, samt 22 par andre kromosomer (autosomer). Kvinnen har to X-kromosomer og 22 par autosomer. Kvinnen utvikler normalt bare én type eggceller med kromosomsettet 22 autosomer + X (homogametisk kjønn). Mannen produserer normalt sædceller (spermier) med 22 autosomer + X eller 22 autosomer + Y tilnærmelsesvis like hyppig (heterogametisk kjønn). Ved befruktningen vil en sædcelle med X gi et hunnlig individ (kombinasjonen XX), med Y et hannlig (kombinasjonen XY). På denne måten opprettholdes en tilnærmet 1:1-fordeling mellom kjønnene.

Det finnes imidlertid menn med normalt maskulint preg med 2 X-kromosomer. Bare en liten del ytterst på Y-kromosomets korte arm inneholder arveanlegg, det såkalte SRY-genet som koder for TDF eller Testis Determinerende Faktor, som avgjør om de udifferensierte kjønnskjertlene skal utvikle seg i mannlig retning. Mangler man TDF, vil man utvikle seg til kvinne. Personer med mannlig fenotype som er 46 XX, har oftest en translokasjon av SRY-genet til korte arm av det ene X-kromosomet.

Kjønnsforskjellen er til stede i alle celler i kroppen ved at alle cellene inneholder et par kjønnskromosomer, hos mannen XY og hos kvinnen XX. Hos et menneskefoster som er bare 4 mm langt, kan man allerede iaktta anlegg til kjønnskjertler. Hos et foster på 20 mm (ca. 7. uke av svangerskapet) er kjønnshormonene allerede påviselige i blodet. Ved begynnelsen av tredje måned i fosterutviklingen kan kjønnsorganene tydelig gjenkjennes som mannlige eller kvinnelige.

Helt fra begynnelsen finnes det forskjeller mellom kjønnene som gjelder hele organismen. Utviklingen av mange ferdigheter og kjønnsmodningen går litt raskere hos jenter enn hos gutter. Denne forskjellen i tempo fortsetter helt til voksen alder og fører til at jentene har et forsprang på ca. to år i biologisk alder. Guttenes vekst er derimot sterkere. Allerede ved fødselen er de gjennomsnittlig både lengre og tyngre. Dette forholdet gjenkjennes også i voksen alder.

Dødeligheten hos gutter er større. Dette gjør seg gjeldende selv på fosterstadiet og ellers i alle aldersgrupper, slik at kvinnen gjennomsnittlig når en høyere alder. I Norge var i 2016 forventet levealder ved fødselen 84,2 år for kvinner og 80,6 år for menn. Med forventet levealder er det dødeligheten for hvert kjønn som gjelder på hvert tidspunkt som brukes som grunnlag. Det er imidlertid ikke mulig å beregne denne før alle barn født i 2016 er døde – i praksis omkring 100 år senere. Forskjellen i levealder mellom menn og kvinner er avtagende.

Sekundære kjønnskarakteristika er egenskaper som skiller de to kjønn innen en art, men som ikke er direkte del av forplantingsorganene. Etter hvert som barn blir eldre vil man begynne å se forskjeller i kroppsbygning, men forskjellene er generelt små inntil kjønnshormonproduksjonen kommer i gang i tidlig pubertet.

Det mannlige kjønnshormon, testosteron, øker penisvekst og indirekte prostatastørrelsen. Samtidig øker ben- og muskelmasse, stemmebåndene vokser og stemmedybden og ansiktsformen forandres. I ansiktet og på kroppen ellers øker den hormonfølsomme hårveksten, skjeggvekst, kjønns- og armhulebehåring.

Vekstspurten kommer senere hos gutter enn hos jenter, og vekstsonene i knoklene lukkes senere – derfor blir gutter høyere enn jenter som gruppe. Hos jenter kommer det brystvekst, mens bekkenet utvider seg og kroppsfettet fordeler seg annerledes rundt hofter og lår som følge av at østrogener produseres i eggstokkene. Den primære påvirkning er imidlertid på livmorens størrelse og slimhinne. Hårvekst og huden påvirkes også.

I samfunnet er kjønnsroller en samling av normer og forventninger knyttet til det å være mann eller kvinne, gutt eller jente. Kjønnsrollene bestemmer gjerne tankemønstre, følelser og atferd. De gir også forventninger til hva man bør mene og interessere seg for.

Ens personlige oppfatningen av hvilket eller hvilke kjønn man er, kalles kjønnsidentitet. Opplevelsen er subjektiv og ikke nødvendigvis i samsvar med kroppens ytre anatomi, eller med andres oppfatning av hvilket eller hvilke kjønn en er.

Transpersoner har en kjønnsidentitet som er forskjellig fra det kjønn som er tillagt dem ved fødsel basert på kroppslige kjennetegn – og som står i deres fødselsattest og i øvrige identitetspapirer. Kjønnsbekreftende behandling tar sikte på å gi en bekreftelse av det kjønn en opplever at en er, men som kroppen ikke bekrefter. Noen ganger omfatter denne behandlingen at en i så stor grad som mulig, ved hjelp av hormoner og kirurgi, justerer kroppen slik at den blir i samsvar med den kjønnsoppfatningen en har rent mentalt. Når denne oppfatningen deles av omgivelsene og gis en positiv verdi, er grunnlaget lagt for en positiv kjønnstilhørighet. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.