pneumokokkinfeksjon

Pneumokokkinfeksjoner forekommer først og fremst i luftveiene. I de øvre luftveiene kan pneumokokker infisere både i bihulene og mellomørene. Klinisk skiller en pneumokokkinfeksjon i disse organene seg ikke vesentlig fra infeksjoner forårsaket av andre bakterier.

De fleste lungebetennelser (pneumonier) skyldes pneumokokker, det gjelder vanligvis også den klassiske lobære pneumoni (krupøs lungebetennelse). Pneumokokkinfeksjoner kan også gi andre former for pneumonier og andre infeksjoner i lungene og lungesekken. Pneumokokkpneumoni karakteriseres ofte av rask sykdomsutvikling med alvorlige symptomer og tegn (som høy feber, pustevansker, dårlig oksygenering som nødvendiggjør oksygentilførsel og eventuelt respiratorbehandling, uklarhet og bevisstløshet) og kraftige utslag i blodprøver.

I forbindelse med alvorlige pneumokokkinfeksjoner i luftveiene vil bakteriene ofte komme over i blodet, og pasienten kan utvikle sepsis og alvorlig infeksjon i andre organer. Pneumokokkinfeksjon i hjernehinnene, pneumokokkmeningitt (se hjernehinnebetennelse), kan oppstå på denne måten eller gjennom direkte bakteriespredning fra infeksjoner i bihuler eller mellomøre. Pneumokokkmeningitt er den vanligste formen for meningitt hos voksne mennesker.

Man stiller diagnosen pneumokokkinfeksjon ved å påvise pneumokokker i egnet materiale, for eksempel nesesekret, øresekret, ekspektorat, blod eller cerebrospinalvæske.

Penicillin skal være standardbehandling for de aller fleste pasienter med pneumokokkinfeksjon. I en del land er mange pneumokokkstammer resistente mot penicillin, og da må man bruke andre antibiotika. Det er en viss engstelse for at problemet også skal spre seg til Norge, men foreløpig (2007) kan vi regne med at pneumokokker her i landet er penicillinfølsomme. Alvorlig pneumokokkinfeksjon kan i noen grad forebygges med vaksine, se pneumokokkvaksine.

• bakterier
• pneumokokker
• lungebetennelse