Rommedisin, medisinsk spesialitet som utforsker de fysiologiske påvirkninger som den menneskelige organisme utsettes for under reiser i verdensrommet. Mennesker kan tilpasse seg mange forskjellige leveforhold, men vektløshet («microgravity») er en ganske ny og ukjent opplevelse. Denne spesielle utfordring er knyttet til ca. 40 års romfartsaktivitet. Forskning som omfattet astronautenes adaptasjon til vektløshet hadde lenge en lav prioritet, men de senere år har interessen økt, bl.a. fordi en bemannet reise til planeten Mars nå oppfattes som gjennomførbart. En slik ferd vil ta ca. 1000 dager, som er vel tre ganger så lenge som varigheten av det lengste opphold i rommet hittil.

Det er derfor behov for kontinuerlige langtidsstudier. Et ambisiøst prosjekt er International Space Station, med deltakelse fra 6–7 nasjoner. Dette prosjektet er ennå ikke fullt operativt. Viktige studier er gjort med det amerikanske Spacelab-prosjektet. Her ble det brukt et bemannet, vel utrustet, sylindrisk laboratorium i bane rundt Jorden. Dimensjonene var: 7 m lengde og 4 m diameter. Også det sovjetiske Salyut-programmet har gitt verdifulle kunnskaper, særlig om mineralstoffskiftet under vektløshet. Her følger en kort oversikt over en del observasjoner og funn om mennesket i rommet.

Knoklene mister kalsium under vektløshet («microgravity»). Det gjelder ikke bare vektbærende knokler, men også knokler med andre funksjoner. Tapet av knokkelmasse har i noen studier vært registrert til å være så stort som 1–2 % per måned. Det har vært rapportert to tilfeller av nyresten hos astronauter. Styrketrening og bruk av anti-G-drakt som gir motstand under bevegelser, har ikke motvirket demineralisering av ben. Gjenvinning av normal bentetthet etter avsluttet romferd tar lang tid.

Muskelbiopsi har vist at tverrsnittet av muskelfibrer av type I og type II reduseres med henholdsvis 11 og 24 % etter bare en ukes vektløshet. Finkontroll av muskler blir dårligere, og muskelstyrke og koordinasjon reduseres.

Romsyke med kvalme og oppkast er vanlig, og har vært årsak til at oppdrag i rommet ikke har kunnet bli gjennomført som planlagt. Konflikt mellom informasjon fra muskelreseptorer, synet, postural blodtrykksrefleks, balanseorganet i det indre øre, og taktile impulser fra huden kan være en årsak. Det skulle i så fall være mulig å tilpasse seg den nye situasjon, slik som man kan tilpasse seg sjøsyke og bilsyke.

Når astronauter vender tilbake til Jorden, kan de få problemer med å holde balansen: de har utviklet ortostatisk intoleranse. Det er mulig at forandring av væskefordelingen i kroppen kan være en årsak. Under vektløshet vil blod og vevsvæske flytte seg til de sentrale og øvre kroppsavsnitt, mens det vil være mindre blod og vevsvæske i bena. Dette vil påvirke de kardiovaskulære reflekser, se blodomløpet, blodtrykk. Astronauter har ofte et lett pløsete ansikt sammenliknet med før avreise. Hjertets minuttvolum (volum utpumpet blod per minutt) øker ved starten av vektløshet, og vil deretter gradvis falle. Den perifere motstand vil avta og hjertets pumpefunksjon reduseres. Både kondisjon og muskelstyrke vil avta som følge av vektløshet.

Lungene er sterkt påvirkelige av tyngekraft og kroppsstilling. Blodtrykket i lungeblodårene har et lavt trykk, åreveggene er tynne og lungene har en høyde på ca. 30 cm i oppreist stilling. Under vektløshet skjer det en forandring i blodstrømsfordelingen i lungene og også i fordelingen av luft til alveolene. Netto resultat når det gjelder gassveksling mellom luft og blod, er allikevel knapt målbar. Lungene er viktige på en annen måte: Luftveier og alveoler er sensitive for fremmede partikler, aerosoler, og gasser, og kan virke som varslere fordi astronautene øyeblikkelig vil merke irritasjon i luftveiene. En mindre brann i en sovjetisk bemannet modul ble oppdaget raskt på denne måten, og slukket i tide.

Vektløshet fører til tap av plasmavolum og av massen av sirkulerende røde blodceller. Det ser ut til at røde blodceller produseres i benmargen uten å bli frigjort til sirkulerende blod. Årsaken er ikke kjent.

Et stort faremoment ved romferder er at mennesker utsettes for kosmisk stråling. Før vi har lært å beskytte oss mot dette, er det lite sannsynlig at lange romferder kan bli virkeliggjort.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.