alderdom

Menneskets normale livsløp kan deles inn i tre perioder: Oppvekst, moden alder og alderdom, men det er ingen skarp grense for når en alder slutter og alderdommen setter inn. Alderdom og aldringsprosessen kan vanskelig beskrives ut fra kronologisk alder, fordi den er individuell. Likevel bruker vi ord som eldre og gammel, og mener med det at aldringsprosessen er så uttalt ved en viss alder at man kan klassifisere grupper av mennesker deretter. WHO definerer eldre som mennesker mellom 60 og 74 år og gamle som mennesker fra 75 år og eldre. Når det er sagt vet vi at dagens eldre og gamle er sprekere både fysisk og mentalt enn gårsdagens eldre og gamle.

Aldring kan defineres som summen av alle irreversible fysiologiske prosesser som rammer alle individer av en art og som fører til en slik svekkelse av organismen som helhet, at det ikke er forent med liv. Aldringen setter spor etter seg i alle organer.

På cellenivå observeres nedfelling av slaggstoffer som lipofuscin, tap av endoplasmatisk retikulum og markerte endringer i mikrotubuli. Cellene blir mindre funksjonsdyktige. Dette fører til at alle organer skrumper, reservekapasiteten avtar og den maksimale yteevnen reduseres. Når reservekapasiteten i hvert organ avtar vil det føre til økt risiko for sykdom, og når sykdom opptrer vil redusert reservekapasitet også føre til at det tar lengre tid å komme seg etter sykdom. Mange opplever at sykdom aldri slipper helt taket, og kronifisering av sykdom i form av sviktende organfunksjon kan bli resultatet, som hjertesvikt og nyresvikt. Kronisk svikt av ett eller flere organer fører til økt skrøpelighet og funksjonssvikt.

Et annet fenomen som har betydning ved sykdom, er at med økende alder reduseres organenes tilpasningsevner. I verste fall har det ikke bare betydning for hvordan organismen blir svekket til å stå imot og overvinne belastninger som stress og sykdom, men også for det vi kaller «dominoeffekten», det vil si at det oppstår svikt i flere organer samtidig, ikke bare i det som er sykt. Hos svært gamle mennesker kan selv banale sykdommer som forkjølelse føre til lungebetennelse og hjertesvikt.

Mennesker som lever i enkelte områder i Kaukasus, påstår at de kan leve til de blir over 150 år. I Europa, Nord-Amerika og Japan, hvor man fører offentlig statistikk, har man ikke registrert mange mennesker med maksimal levealder over 110–120 år. Verdens eldste, Jeanne Louise Calment, ble født i Arles, Frankrike 21. februar 1875 og døde 4. august 1997; 122 år og 164 dager gammel.

All offentlig statistikk sier at bare noen få mennesker blir over 110 år og nesten ingen blir mer enn 120 år. De aller fleste dør før de er blitt 90 år, men man ser i dag at flere og flere blir 90 år og eldre, og enda flere vil det bli de neste 30 til 40 årene. Dette skyldes både bedre helsetjenester og behandlingsmuligheter i dag enn det vi hadde for 50 år siden, men også fordi mange flere i befolkningen har levd et sunnere liv. Hva vi er vitne til er at flere og flere blir gamle i hele verden, men vi har ingen bevis for at den maksimale levealder øker.

Ettersom det synes å være en maksimal levetid for arten mennesket, må dette være styrt av en eller annen mekanisme. Vi vet ikke med sikkerhet hvilke mekanismer som styrer aldringen hos mennesker, og det finnes derfor ulike teorier. En teori kalles genetisk aldringsteori som støtter seg på at ulike genetiske komponenter eller endring av genetiske komponenter styrer aldringsprosessen. Vi kjenner for eksempel til at i noen familier lever de fleste familiemedlemmene til de blir 90 år og derover, dersom ingen utsettes for ulykker.

For det andre er det hevdet at forskjellen i levealder for menn og kvinner kan bero på ulikt genetisk materiale bundet til kjønnskromosomene. I alle kulturer blir kvinner eldre enn menn. Menn har ett X- og ett Y-kromosom, mens kvinnene derimot har to X-kromosomer. Y-kromosomet er mye mindre enn X-kromosomet og inneholder stort sett bare informasjon som bestemmer de mannlige karakteristika. Man tenker derfor at å ha to X-kromosomer må være en fordel. Men, om dette kan forklare at kvinner blir eldre enn menn er høyst uvisst.

En mer troverdig hypotese er at det finnes såkalte «aldringsgener», det vil si gener som er programmert og styrer cellene, organene og organismen inn i en aldringsprosess som til slutt fører til døden. Hvis dette er tilfelle, kan man diskutere om det finnes en biologisk klokke og at aldring og død er en konsekvens av biologiske rytmer styrt av våre gener. Men, det fins ingen sikre bevis for en slik teori. Det som ansees for mest sannsynlig, er at aldring og død er en konsekvens av tiltagende skader og endringer på genetisk materiale, og fremfor alt skader på reparasjonssystemene for DNA. For eksempel vet vi at dyr med lang levetid har gode og effektive DNA-reparasjonssystemer. Men om genetiske mekanismer forklarer aldring helt og holdent er faktisk usikkert. Studier av eneggede tvillinger, som har det samme arvematerialet, har vist at kun 30 prosent av forskjellen i levetid kan forklares ut fra arvelighet.

En annen aldringsteori, kalt stochastisk aldringsteori, støtter seg på at aldring er et resultat av forandringer gjennom livet på grunn av skader og sykdom, også sykdom som ikke er observert med kliniske metoder. Det er imidlertid ingen gode eksperimentelle undersøkelser eller observasjoner som støtter denne teoretiske modellen.

Konklusjonen blir at vi ikke med sikkerhet kan slå fast hva som styrer menneskets aldringsprosess. Trolig er genetiske komponenter ansvarlig for den maksimale levetid mennesket kan oppnå, mens miljømessige faktorer kan modifisere aldringsprosessen i både positive og negative retninger.

Det finnes klare indisier for at aldringsprosess og død kan påvirkes gjennom ytre faktorer. Mange av de negative faktorene skyldes sykdom og påvirkning av miljøgifter. Røykere og alkoholikere har gjennomsnittlig et kortere liv enn andre. Adventister derimot, som vokter seg vel for å bruke alkohol, kaffe, te, tobakk og andre miljøgifter, har i gjennomsnitt en høyere forventet levealder enn folk flest. Og, fra eksperimentelle studier fra dyreverdenen vet vi at dyr som er magre fordi de spiser lite lever lenger enn dyr som er velnærte. Det er høyst usikkert om dette også er tilfelle for mennesker; vi har i alle fall ingen bevis for dette.

Fysisk og mental aktivitet, og ikke minst et positivt syn på livet og alderdommen har en positiv effekt på livslengden.

Aldringens tegn kan vi både se og måle. Menneskets ytre endrer seg på en karakteristisk måte. Huden blir tynnere og slappere. Fordi underhudsfettet svinner, legger huden seg tettere over knokler og muskler, slik at ansiktstrekkene blir skarpere. Huden blir tørrere og skaller lettere av, og den blir mindre motstandsdyktig mot vann, såpe, gniing og andre påvirkninger. Gamle mennesker blir ikke så lett solbrent, men det oppstår fregnelignende pigmenteringer i huden når den utsettes for sol.

Musklene svinner, leddene blir stivere, og knoklene blir svakere på grunn av kalktap. Dette øker faren for fall og brudd. Hjertets muskelmasse, kraft og funksjon svekkes, og fører til redusert mengde blod som pumpes ut i kroppen per tidsenhet (per minutt), og dermed reduseres også opptak av surstoff til kroppen. Surstoffopptaket blir ytterligere redusert ved at lungene mister sin elastisitet i betydelig grad. Resultatet av disse endringene i hjertet og lunger er at det gamle individet ikke lenger kan utføre fysisk arbeide så effektivt og mye som før. Man blir fortere trett ved fysisk aktivitet.

Når nyrer og lever får redusert arbeidskapasitet, har det særlig betydning for omsetning av legemidler, fordi mange legemidler avgiftes og utskilles i disse to organene. Syn og hørsel svekkes i betydelig grad og endringene i de to sanseorganene starter tidlig i livet, lenge før man defineres som gammel. Synet svekkes spesielt på grunn av endringer i øyets struktur, og hørselstapet forårsakes både av lokale endringer i ørets oppbygning, og på grunn av endringer i ørets struktur. Tap av syn og hørsel, sammen med tap av balanseevne fører til økt falltendens.

Hjernen er det organet som endrer seg minst i løpet av livet, den blir kun ti prosent mindre frem mot 80-årsalderen, sammenlignet med størrelsen i 20-årsalderen. Den mest påfallende reduksjon av hjernefunksjon som kommer med alderen, er nedsatt tempo forbundet med psykomotoriske prosesser. Dette betyr at eldre mennesker bearbeider informasjon og tenker langsommere enn før.

Innlæringsprosesser og reaksjonstid blir langsommere. Men, dersom man lar gamle mennesker få ta den tid de trenger for å tenke og bearbeide informasjon, viser det seg at den generelle intellektuelle kapasitet er godt bibeholdt. Men, en liten forskjell viser seg med alderen. Det vi kaller «krystallisert intelligens», det vil si kunnskap som bygger på innlært kunnskap og som henger sammen med skoleflinkhet, er bibeholdt i høy alder. «Flytende» eller «fluid intelligens» er mindre avhengig av skolekunnskaper og verbal innlæring. Det omfatter ferdigheter i å løse nye problemer. Denne evnen svekkes ved alderen. Så blir man gjerne litt glemsk, men ikke så glemsk at det går ut over evnen til å klare seg selv i dagliglivet, slik det er når man blir rammet av en demenssykdom.

De endringer som finner sted i de ulike organene har betydning for samspillet mellom dem, for eksempel at automatiske mekanismer som regulerer blodtrykk, væskebalanse, hormonbalanse og infeksjonsforsvar, svekkes.

• alderdomssykdommer
• aldersdemens
• aldersdepresjon
• aldersinstitusjoner
• alderspsykiatri
• eldreomsorg