histologiske fargemetoder

Serøse kjertler fra spyttkjertler under tungen (glandula sublingualis) farget med hematoksylin-eosin (HE-farget). Cellekjernene er mørkblå, cytopasma og omkringliggende bindevev lysere rosa-fiolett.
Serøse kjertler
Av /Fra De Schreinerske Samlinger, UiO.

Histologiske fargemetoder er fremgangsmåter som brukes for å synliggjøre ulike deler av en celle eller et vev i et lysmikroskop. Mange av fargestoffene ble fremstilt allerede på 1800-tallet til farging av tekstiler, og histologien som vitenskap kom dermed til å utvikle seg parallelt med oppblomstringen av den kjemiske industrien.

Celler er i seg selv, med få unntak, fargeløse, og det kan derfor være vanskelig å studere cellestrukturen i et lysmikroskop uten forutgående farging av preparatet. Ved å tilføre blandinger av fargestoffer, kan de forskjellige strukturene gjøres synlige, samtidig som man bedre kan skille cellens enkeltdeler fra hverandre. Farging av biologisk materiale brukes ikke bare for å studere histologiske snitt, men brukes også ved påvisning av bakterier, ved undersøkelse av blod-, urin- og avføringsprøver og annet.

Det finnes nøytrale, sure og basiske fargestoffer. Fargingen baserer seg på at fargestoffer med en bestemt ladning (positiv eller negativ) binder seg til biologisk vev med motsatt ladning (betegnet som elektrostatisk farging). Ladningen kan være avhengig av preparatets fiksering og forbehandling (parafin, formaldehyd, etanol, xylol og annet) som kan skape endringer i vevets ladning og fargbarhet. På dette grunnlag bruker man fortsatt det litt foreldede begrepet "basofile" om vevskomponenter som farges av basiske (kationiske) fargestoffer, og "eosinofile" eller "acidofile" om vevskomponenter som farges av sure (anioniske) fargestoffer. Et basisk (positivt ladet) fargestoff vil binde seg til en negativt ladet vevsstruktur, mens et surt (negativt ladet) fargestoff vil binde seg til en posistiv ladet vevsstruktur.

Indirekte farging kan oppnås ved fargestoffer som inneholder metallioner som inngår forbindelser med forskjellige vevsbestanddeler.

Hematoksylin-eosin (HE-farging)

HE-farging er vel idag den mest brukte fargemetoden på grunn av sin anvendelighet. Fargemetoden baserer seg på å farge preparater med fargestoffene hematoksylin og eosin.

Hematoksylin er et naturlig fargestoff, opprinnelig utvunnet av det meksikanske blåtreet (også kalt kampeche, Haematoxylum campechianum). Det brukes som fargestoff i oksidert form (hematein) og er et basisk stoff som farger «sure»/negativt ladede strukturer i cellen blå-fiolett. Eosin er et syntetisk, surt/negativt ladet fargestoff i flere varianter (i histologien: eosin Y) som binder seg til basiske cellestrukturer. Det ble oppfunnet av den tyske kjemikeren Heinrich Caro (1834-1910). Celler som farges av eosin betegnes som eosinofile eller oxyfile celler.

Ved HE-farging farges DNA og kjernelegemet i cellekjernen, RNA og ru endoplasmatisk retikulum (RER) samt karbohydrater i brusk og bakterier mørkt blå, mens proteiner i cytoplasma, mitokondrier, sarkoplasmatisk retikulum (SER) og kollagen farges rosa. I et vanlig HE-preparat vil derfor cellen fremstå med blå-fiolett kjerne og lysere, rosa cytoplasma og intercellulærsubstans.

Giemsa-farging

Giemsa brukes ved fremstilling av blodutstryk, benmargsutstryk og urinmikroskopiske preparater som er fiksert med metanol. Røde blodceller farges blekgule-rosa. Hvite blodcellers cytoplasma farges blekblå, mens kjernene blir blå-fiolette. Blodplater farges rødfiolette. Fargemetoden har navn etter den tyske kjemikeren Gustav Giemsa (1867–1948).

Andre fargemetoder

Sudanrødt er et fettløslig kunstig fremstilt azofargestoff, og farger derfor fett i forskjellige nyanser. Det brukes flere typer sudanrødt fargestoff.

Toluidinblått gir blåfarging i forskjellige sjatteringer i preparatet. Intensiteten avhenger av elektrontettheten i materialet.

Periodic acid-Schiff (PAS) eller leukofuksin brukes for å påvise karbohydrat-holdige molekyler (for eksempel glykogen) som farges lilla-rosa. Fargemetoden har navn etter den tysk-italienske kjemikeren Hugo Schiff (1834–1915).

Van Gieson er en blanding av pikrinsyre og fuksinsyre (fuchsinsyre). Den farger kollagen og bindevev rosa. Fargemetoden har navn etter den amerikanske bakteriologen og nevrologen Ira Thompson Van Gieson (1866–1913).

Massons trichrome er en blanding av forskjellige fargestoffer (blant annet hematoksylin, fuksin og metylblått) som kan gi tre fargesjatteringer: fiolett cellekjerne og cytoplasma, røde blodceller og keratin, grønt kollagen, bindevev, brusk og ben. Metoden brukes særlig til å skille celler fra omkringliggende bindevev. Fargemetoden har navn etter den canadiske patologen Claude Pierre Masson (1880–1959).

Feulgen farger DNA rødt. Feulgen binder seg egentlig til desoksyribose, som er en bestanddel i DNA. Fargemetoden har navn etter den tyske kjemikeren Robert Feulgen (1884–1955).

Golgi er en sølvfargemetode (kaliumdikromat og sølvnitrat) som farger nerveceller og deres utløpere sort. Ofte er den opprinnelige metoden kombinert med forskjellige forbedringsmetoder (Golgi-Cox, Golgi-Braitenberg, Golgi-Kopsch). Fargemetoden har navn etter den italienske histologen Camillo Golgi (1843–1927).

Nissl er sammensatt av flere basiske komponenter, blant annet anilin, og brukes til å farge forskjellige elementer i nerveceller. Kromatinet i kjernen og ru endoplasmatisk retikulum (RER) fremstår som mørkeblått. Fargemetoden har navn etter den tyske celleforskeren Franz Nissl (1860–1919).

Mallory trichrome (anilinblått, fuksinsyre og orangegult) brukes for å identifisere makromolekyler i cellen, og skiller lettere ut proteiner som kollagen (blåfarget) i bindevev, eller røde blodlegemer (rødfarget). Metoden er oppkalt etter den amerikanske patologen Frank Burr Mallory (1862–1941).

Azan er en trichrom-metode, det vil si: med flere farger/nyanser. Den anvendes ved oversikter hvor differensiering av ekstracellulære bindevevsfibre kommer frem. Azan er sammensatt av AZokarmin og ANilinblått – derav navnet. Fargestoffet gir røde cellekjerner, blekrosa zytoplasma og blå kollagene fibre.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg