Store medisinske leksikon
Histologiske fargemetoder er fremgangsmåter som brukes for å synliggjøre ulike deler av en celle eller et vev i et lysmikroskop. Mange av fargestoffene ble fremstilt allerede på 1800-tallet til farging av tekstiler, og histologien som vitenskap kom dermed til å utvikle seg parallelt med oppblomstringen av den kjemiske industrien.
Celler er i seg selv, med få unntak, fargeløse, og det kan derfor være vanskelig å studere cellestrukturen i et lysmikroskop uten forutgående farging av preparatet. Ved å tilføre blandinger av fargestoffer, kan de forskjellige strukturene gjøres synlige, samtidig som man bedre kan skille cellens enkeltdeler fra hverandre. Farging av biologisk materiale brukes ikke bare for å studere histologiske snitt, men brukes også ved påvisning av bakterier, ved undersøkelse av blod-, urin- og avføringsprøver og annet.
Det finnes nøytrale, sure og basiske fargestoffer. Fargingen baserer seg på at fargestoffer med en bestemt ladning (positiv eller negativ) binder seg til biologisk vev med motsatt ladning (betegnet som elektrostatisk farging). Ladningen kan være avhengig av preparatets fiksering og forbehandling (parafin, formaldehyd, etanol, xylol og annet) som kan skape endringer i vevets ladning og fargbarhet. På dette grunnlag bruker man fortsatt det litt foreldede begrepet «basofile» om vevskomponenter som farges av basiske (kationiske) fargestoffer, og «eosinofile» eller «acidofile» om vevskomponenter som farges av sure (anioniske) fargestoffer. Et basisk (positivt ladet) fargestoff vil binde seg til en negativt ladet vevsstruktur, mens et surt (negativt ladet) fargestoff vil binde seg til en posistiv ladet vevsstruktur.
Indirekte farging kan oppnås ved fargestoffer som inneholder metallioner som inngår forbindelser med forskjellige vevsbestanddeler.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.