histologiske fargemetoder

HE-farging er vel i dag den mest brukte fargemetoden på grunn av sin anvendelighet. Metoden baserer seg på å farge preparater med fargestoffene hematoksylin og eosin.

Hematoksylin er et naturlig fargestoff, opprinnelig utvunnet av det meksikanske blåtreet (også kalt kampeche, Haematoxylum campechianum). Det brukes som fargestoff i oksidert form (hematein) og er et basisk stoff som farger «sure»/negativt ladede strukturer i cellen blåfiolett. Eosin er et syntetisk, surt/negativt ladet fargestoff i flere varianter (i histologien: eosin Y) som binder seg til basiske cellestrukturer. Det ble oppfunnet av den tyske kjemikeren Heinrich Caro (1834–1910). Celler som farges av eosin betegnes som eosinofile eller oxyfile celler.

Ved HE-farging farges DNA og kjernelegemet i cellekjernen, RNA og ru endoplasmatisk retikulum (RER) samt karbohydrater i brusk og bakterier mørkeblå, mens proteiner i cytoplasma, mitokondrier, sarkoplasmatisk retikulum (SER) og kollagen farges rosa. I et vanlig HE-preparat vil derfor cellen fremstå med blåfiolett kjerne og lysere, rosa cytoplasma og intercellulærsubstans.

Giemsa brukes ved fremstilling av blodutstryk, benmargsutstryk og urinmikroskopiske preparater som er fiksert med metanol. Røde blodceller farges blekgule/rosa. Hvite blodcellers cytoplasma farges blekblå, mens kjernene blir blåfiolette. Blodplater farges rødfiolette. Fargemetoden har navn etter den tyske kjemikeren Gustav Giemsa (1867–1948).

Sudanrødt er et fettløselig kunstig fremstilt azofargestoff, og farger derfor fett i forskjellige nyanser. Det brukes flere typer sudanrødt fargestoff.

Toluidinblått gir blåfarging i forskjellige sjatteringer i preparatet. Intensiteten avhenger av elektrontettheten i materialet.

Periodic acid-Schiff (PAS) eller leukofuksin brukes for å påvise karbohydratholdige molekyler (for eksempel glykogen) som farges lillarosa. Fargemetoden har navn etter den tysk-italienske kjemikeren Hugo Schiff (1834–1915).

Van Gieson er en blanding av pikrinsyre og fuksinsyre (fuchsinsyre). Den farger kollagen og bindevev rosa. Fargemetoden har navn etter den amerikanske bakteriologen og nevrologen Ira Thompson Van Gieson (1866–1913).

Massons trichrome er en blanding av forskjellige fargestoffer (blant annet hematoksylin, fuksin og metylblått) som kan gi tre fargesjatteringer: fiolett cellekjerne og cytoplasma, røde blodceller og keratin, grønt kollagen, bindevev, brusk og ben. Metoden brukes særlig til å skille celler fra omkringliggende bindevev. Fargemetoden har navn etter den kanadiske patologen Claude Pierre Masson (1880–1959).

Feulgen farger DNA rødt. Feulgen binder seg egentlig til deoksyribose, som er en bestanddel i DNA. Fargemetoden har navn etter den tyske kjemikeren Robert Feulgen (1884–1955).

Golgi er en sølvfargemetode (kaliumdikromat og sølvnitrat) som farger nerveceller og deres utløpere sort. Ofte er den opprinnelige metoden kombinert med forskjellige forbedringsmetoder (Golgi-Cox, Golgi-Braitenberg, Golgi-Kopsch). Fargemetoden har navn etter den italienske histologen Camillo Golgi (1843–1926) som utviklet den i 1873.

Nissl er sammensatt av flere basiske komponenter, blant annet anilin, og brukes til å farge forskjellige elementer i nerveceller. Kromatinet i kjernen og ru endoplasmatisk retikulum (RER) fremstår som mørkeblått. Fargemetoden har navn etter den tyske celleforskeren Franz Nissl (1860–1919).

Mallory trichrome (anilinblått, fuksinsyre og orangegult) brukes for å identifisere makromolekyler i cellen, og skiller lettere ut proteiner som kollagen (blåfarget) i bindevev, eller røde blodlegemer (rødfarget). Metoden er oppkalt etter den amerikanske patologen Frank Burr Mallory (1862–1941).

Azan er en trichrom-metode, det vil si med flere farger/nyanser. Den anvendes ved oversikter hvor differensiering av ekstracellulære bindevevsfibre kommer frem. Azan er sammensatt av Azokarmin og Anilinblått – derav navnet. Fargestoffet gir røde cellekjerner, blekrosa cytoplasma og blå kollagenfibre.

Fiksering er en forberedelse til fargingen og mikroskoperingen av et histologisk preparat. Den skal forhindre den naturlige destruksjonen (autolyse) som vil kunne ødelegge et biologisk materiale, og vil kunne muliggjøre en videre oppbevaring av preparatet. Dette kan skje ved bruk av fiksativer som alkohol eller formaldehydoppløsning, eller ved nedfrysing. Derpå vil preparatet kunne innstøpes i for eksempel parafin eller annet materiale, som en ytterligere beskyttelse mot destruksjon.

• histologi
• fargestoffer
• gramfarging