kyssesyke

Kyssesyke, mononukleose, er en infeksjon som skyldes Epstein-Barr-viruset (EBV). Dette viruset formerer seg i nese-svelgrommets slimhinneceller og i lymfocytter.

Faktaboks

Etymologi
av mono-, latin nucleus, ‘kjerne’, og gresk -osis, ‘tilstand, sykdom’
Også kjent som

mononukleose

mononucleosis infectiosa

kjertelfeber

monocyttangina

Sykdommen har navn etter de karakteristiske forandringene i blodet, hvor antallet mononukleære (enkjernede) hvite blodceller kan være absolutt eller relativt økt. Særlig forekommer en type store lymfocytter med rikelig cytoplasma og nyreformet kjerne i så stort antall at de kan utgjøre opptil 85 prosent av de hvite blodcellene. De atypiske lymfocyttene er T-celler som reagerer mot B-lymfocytter som er infisert med EBV.

Utbredelse

Diagnosen mononukleose stilles sjelden hos barn, noe som skyldes at sykdommen har et så mildt forløp at den ofte blir diagnostisert som forkjølelse. Den etterlater imidlertid immunitet, og antistoffer mot EBV kan påvises i blodet hos mange mennesker som aldri har fått diagnosen mononukleose. Oftest angripes halvvoksne og yngre voksne; de fleste pasienter er 15–25 år, og mononukleose forekommer ytterst sjelden etter 40-årsalderen.

Symptomer

De alminneligste symptomer og tegn ved mononukleose er snue, halsbetennelse, forstørrelse av lymfeknuter og milten, og dessuten leverbetennelse.

Sykdommen kan begynne akutt med høy feber og muskel- og leddsmerter, men vanligvis er det en innledende fase av cirka én ukes varighet, da pasienten har lett feber og føler seg trett. I denne fasen, hvor smittestoffet formerer seg i neseslimhinnen, kan pasienten utskille virus og smitte andre.

Smitten skjer antagelig ved nær eller intim kontakt (derav navnet «kyssesyke»). Sykdommen kan opptre i små epidemier innenfor mindre grupper (skoler, kaserner). Blant annet på grunn av den ukarakteristiske innledende fasen, og fordi personer som har hatt EBV-infeksjon kan utsondre virus uten å ha symptomer, er det vanskelig å etterspore smittekilder, og inkubasjonstiden er ikke kjent med sikkerhet.

Etter om lag ti dager kommer det i typiske tilfeller en bratt temperaturstigning til cirka 39 °C og tegn på sterk halsbetennelse: ømme, hovne mandler med et hvitaktig belegg som dekker over overflatiske sår i slimhinnen, og hevelse av lymfeknutene på halsen. Også andre grupper av lymfeknuter svulmer ofte opp, blant annet i armhulen og i lysken, samt det lymfatiske vevet i milten og i leveren. Leverbetennelsen kan føre til gulsott. Det kan videre opptre sterk snue med tilstopping av nesen, ødem i øyelokkene og av og til meslingaktige utslett på kroppen. Allmenntilstanden kan bli betydelig nedsatt.

Feberen kan vedvare i flere uker, men oftest begynner den å falle etter én til to uker; samtidig avtar miltforstørrelsen og blodbildet blir normalt. Sykdommen etterfølges hos mange av en tretthetsperiode som kan strekke seg over uker og måneder.

Diagnose

Diagnosen stilles på det abnorme blodbildet, halsbetennelsen og de forstørrede lymfeknutene, samt på det positive utfallet av en test (Monospot) som påviser antistoffer rettet mot formalinbehandlede erytrocytter fra hest (heterofile antistoffer).

Behandling

Behandlingen må innskrenke seg til å lindre symptomene.

Prognose

Alvorlige komplikasjoner, for eksempel ruptur (bristning) av en sterkt forstørret milt, hjernebetennelse eller hjernehinnebetennelse kan forekomme, men er ytterst sjeldne.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg