dyrking av mikroorganismer

Dyrking av bakterievirus. Virus som vokser på bakteriene gir lysis (oppløsning) og hemming av bakterieveksten.

Av /Store medisinske leksikon ※.

Dyrking av mikroorganismer gjøres for å kunne få mange nok mikroorganismer til å undersøke deres egenskaper. De fleste bakterier lar seg dyrke, og dette er den vanligste måten å påvise bakterier. Bakterier har forskjellige vekstkrav, og næringsmediet må tilpasses etter de bakterier som man skal ha tak i. Mikroorganismer såes på et egnet næringsmedium eller spesialmedier og kan så undersøkes videre.

Fremgangsmåte

Forskjellige materialer fra kroppen kan brukes for å finne ut hva som er årsaken til en eventuell infeksjon. Dyrking av urin, halsprøve, oppspytt, blod og lignende gjøres avhengig av hvor man tror infeksjonen har utgangspunkt.

Bakterier og sopp dyrkes best på såkalte petriskåler som inneholder agar med visse næringsstoffer, mens virus må dyrkes på cellekultur. Dette benyttes i både mikrobiologisk rutinediagnostikk og i forskning.

Vekstmedium

Det brukes flytende og faste medier. For de sykdomsfremkallende (patogene) bakteriene inngår ofte kjøttkraft i mediet, og dyrkningstemperaturen er gjerne kroppstemperatur, cirka 37 °C. Faste medier lager man som regel med agar. De nødvendige næringsstoffene blandes i agaren i opphetet eller meget varm tilstand. Blandingen helles opp i sterile flate skåler (petriskåler). Ved avkjøling stivner agaren og man får en jevn overflate, som prøven eller kulturen kan såes ut på.

De fleste sykdomsfremkallende bakterier vil vokse på mediene i løpet av bare ett eller få døgn. Ett unntak er tuberkulosebakterien som krever spesialmedier og lang dyrkningstid for å vokse. Det kan gå flere uker før bakteriekolonier dukker opp.

Ved behov kan bakterier sprøytes inn i dyr (poding) for å undersøke hvor sykdomsfremkallende de er. Som forsøksdyr brukes vanligvis mus, marsvin og kaniner. Slike dyreforsøk kan være nødvendige i enkelte tilfeller og har gitt avgjørende kunnskap om mekanismen ved forskjellige infeksjonssykdommer og ved utprøving av legemidler.

Utsæd og inkubering

Etter inkubering vokser bakteriene opp i kolonier som minner om små tuer. Disse koloniene kan ha et karakteristisk utseende. I noen tilfeller dannes pigment som også er med på å karakterisere bakterien.

Ofte kan kulturen ha en typisk lukt. Veksthastigheten og kolonienes størrelse og form kan være forskjellig. Noen ganger er koloniene slimete og flyter sammen. Ofte brukes tilsetning av fem prosent blod til agaren.

Enkelte bakterier danner et toksin (hemolysin) som løser opp blodet, og da sees en lys halo eller oppklaring rundt bakteriekoloniene. Et eksempel på dette er hemolytiske streptokokker.

Rendyrkning

I blant er det ikke så enkelt å bestemme hvilke bakterier som vokser i hver koloni. Da må man så ut videre fra én enkelt koloni. Derved får man en renkultur av bakterien som kan undersøkes videre når det gjelder vekstkrav og hva slags enzymprofil den har ved at man analyserer videre dens evne til å spalte proteiner, sukkerarter og deres stoffskifteprodukter.

Serologiske tester

Bakterien kan også undersøkes med serologiske tester. Hvis man for eksempel har mistanke om at det dreier seg om en bakterie i tyfoid-/paratyfoidgruppen av salmoneller og har antistoffer mot slike bakterier, kan man prøve ut om den aktuelle bakterien reagerer med ett av disse antistoffene. Dette kalles typebestemmelse.

Er man i tvil om den isolerte bakterien har noe med pasientens sykdom å gjøre, kan dette spørsmålet av og til avklares ved at man undersøker om pasienten har dannet antistoffer mot den aktuelle bakterien. Dyrking av bakterier er også nødvendig for å få kartlagt følsomhet eller resistens overfor kjemoterapeutika og antibiotika. Under standardiserte forhold undersøker man om veksten av bakterien hemmes.

Direkte påvisning av bakterier

Behovet for hurtigdiagnostikk med direkte påvisning av bakterier i klinisk prøvemateriale er stadig mer aktuelt. Bakterieelementer som egner seg for direkte påvisning er proteiner (antigener) og nukleinsyrer (arvematerialet, DNA eller RNA), eventuelt fettsyreprofilen.

Når velegnede antigener og gode antistoffer finnes, kan proteinpåvisning utføres, gjerne ved immunologiske metoder eller fluorescensmikroskopi. Bakteriespesifikke nukleinsyrer kan påvises ved en gensøker (probe) ved hybridisering eller oppformering ved bruk av for eksempel polymerasekjedereaksjonen (PCR).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg