forstørret prostata

Årsaken til at prostata begynner å vokse er ikke kjent, men man vet at kjønnshormoner spiller en vesentlig rolle. Både mannlige og kvinnelige kjønnshormoner er av betydning. Menn som av en eller annen grunn er blitt kastrert i ung alder, får ikke forstørret prostata. Bindevevet rundt urinrøret (stroma) er særlig følsomt for kvinnelige kjønnshormoner (østrogener) som dannes i små mengder hos mannen. Vevet utenfor dette bindevevet kalles de egentlige prostatakjertlene. Dette er mer følsomt for det mannlige kjønnshormonet, testosteron. Østrogener dannes i selve prostatavevet.

Etter hvert som mannen blir eldre, vil mengden av østrogen i prostatabindevevet tilta, og balansen mellom østrogen og testosteron endrer seg fra situasjonen i ungdommen. Denne relative overvekten av østrogener stimulerer prostatas bindevev til vekst. Østrogener har nemlig en vekststimulerende effekt på muskulaturen og bindevevet i prostata. Androgenene derimot er nødvendige for kjertelvevets vekst og funksjon. Vi regner imidlertid også med at veksten av selve bindevevet i seg selv stimulerer til vekst av kjertelvevet, og at man derfor får økt vekst av alle de tre komponentene kjertelvev, bindevev og muskulatur.

Det lages også vekstfaktorer lokalt i prostata. Disse stimulerer også til prostatavekst. Samspillet mellom disse vekstfaktorene reguleres til dels av hormonene. Disse vekstmekanismene er viktige for utviklingen av prostata i fosterlivet og i yngre alder. Det ser ut til at mye av det samme vekstmønsteret vekkes til live igjen i eldre alder og gir prostataforstørrelse.

De obstruktive symptomene kommer av at den forstørrede prostatakjertelen gir økt motstand mot vannlating og iblant full urinstopp. Kraften på urinstrålen blir svakere. Den renner eventuelt rett ned, og det blir lett å søle til klærne. Enkelte ganger vil pasientene også trykke på for å lette tømmingen.

Det er vanlig at pasienten må vente en god stund før vannlatingen starter, og han bruker gjerne lang tid på å tømme seg. Ofte kan pasienten ha følelsen av at han ikke får tømt blæren helt. I begynnelsen av sykdommen er dette merkbart særlig på morgenen. Pasientene kan da gå på toalettet med 15–20 minutters mellomrom, og har like stor urinmengde annen gang, noe som tyder på at første tømming ikke var fullstendig. Enkelte pasienter sjeneres også av etterdrypp som flekker til buksene.

De irritative symptomene viser seg ved hyppighet: Pasienten må gå på toalettet ofte, eventuelt hver annen time, og må opp én eller flere ganger om natten. Særlig nattlig vannlating er en plage på grunn av forstyrret søvn. En del plages av at vannlatingstrangen melder seg raskt, og at det er vanskelig å holde igjen når man blir trengt. Da haster det med å komme seg til toalettet. Noen menn får også urinlekkasje.

Kirurgisk behandling er påkrevet ved total urinstopp, ved betydelig obstruksjon, hos pasienter med mye resturin og eventuelt nyresvikt og ved forekomst av blærestein og gjentatte urinveisinfeksjoner.

I mer enn 90 prosent av tilfellene skjer operasjonen gjennom urinrøret ved såkalt transuretral prostatareseksjon. En slynge føres inn i urinrøret og det skaves av prostatavev. Prostata fjernes på denne måten i form av en rekke vevsbiter eller spon.

Hvis prostata er veldig stor, kan det være nødvendig med en åpen operasjon. Man legger da et snitt over symfysen og får tilgang til prostata enten gjennom selve blæren (transvesikal prostatektomi) eller mer direkte mot prostata (såkalt retropubisk prostatektomi). Ved operasjon tar man sikte på å fjerne den tilkomne veksten og la det omgivende vevet stå tilbake. Ved en åpen operasjon gjøres dette ved at kirurgen med sin finger kommer i sjiktet mellom hyperplasi og omgivende prostatavev og suksessivt løsner hyperplasien fra omgivelsene. På denne måten fjernes hyperplasien i ett sammenhengende stykke, mens den ved transuretral reseksjon fjernes i småbiter.

Etter operasjonen ligger pasienten med kateter, og som regel har man gjennomskyll første dag. Gjennomskyll vil si at det renner kontinuerlig skyllevæske inn i blæren og ut igjen gjennom et toløpet kateter. Det vil alltid være en viss blødning etter operasjoner på prostata, og gjennomskylling vil hindre at det dannes koagler som stopper til kateteret.

Om lag 85 prosent av alle pasienter som opereres for prostataplager blir kvitt plagene sine og kan late vannet som i ungdommen. Noen av symptomene bedres raskt etter en operasjon, mens andre symptomer, som for eksempel nattlig vannlating, kan trenge måneder på å bedre seg.

Både internasjonalt og i Norge har det vært prøvd ut andre metoder som skal være mindre inngripende enn de tradisjonelle operasjonene nevnt ovenfor, såkalt «mini-invasiv behandling». Disse metodene innebærer at ulike instrumenter (katetre) føres inn til prostata gjennom urinrøret, men det foretas ikke noen direkte utskjæring av vevet. Felles for disse metodene er at katetrene avgir energi som varmer opp prostatavevet («varmebehandling»). Energiformene som brukes er mikrobølger, laser eller «radiofrekvensbølger». Spesielle høyenergi-ultralydbølger har også vært forsøkt.

Metodene har fått forskjellige navn/forkortelser etter hvilken metode/energiform som brukes. Ved disse behandlingene varmes den delen av prostatavevet som ligger i nærheten av urinrøret opp til cirka 60 °C. Proteinene i vevet blir da ødelagt og vevet dør («koagulasjonsnekrose»). Noe av dette vevet avstøtes etter hvert gjennom urinrøret, og dette gir bedre plassforhold for urinstrømmen. I denne avstøtingstiden, som kan vare noen uker, har noen av pasientene en del irritasjonsplager fra urinrøret.

Fordelene med disse metodene i forhold til operasjon er blant annet mindre blødning under behandlingen og mulighet for dagbehandling uten innleggelse. De målbare resultatene er ikke fullt på høyde med operasjon, men de ubehagelige vannlatingssymptomene bedres nesten på linje med operasjon. Derfor kan flere pasienter ha nytte av disse enklere behandlingsmetodene. Varigheten av effekten er ikke like godt vist for alle metodene. Pasienter med svært uttalte plager, for eksempel med total urinstopp, egner seg ikke for slike behandlingsmetoder.

Symptomene ved forstørret prostata kan påvirkes med legemidler. Det er to hovedgrupper å velge mellom som på hver sin måte letter urinpassasjen i første del av urinrøret.

Den første gruppen er 5-alfa-reduktasehemmere. Disse virker ved å hemme omdannelsen av testosteron til dihydrotestosteron. Dihydrotestosteron er en mer aktiv variant av testosteron og får prostata til å vokse. Disse legemidlene gjør at prostata ikke vokser mer og prostata kan også gå noe tilbake i størrelse. Dette letter passasjen av urin. Effekten kommer som regel først etter 2–4 måneder fordi prosessen som fører til reduksjon av prostatas størrelse tar litt tid.

Den andre gruppen er alfablokkere. Disse hemmer muskelsammentrekning i prostata og blærehalsen, noe som også letter urinpassasjen. Effekten kommer mye raskere enn med 5-alfa-reduktasehemmere. Alfablokkere brukes også i behandlingen av høyt blodtrykk, og disse er derfor spesielt egnet for pasienter med både forstørret prostata og høyt blodtrykk.

5-alfa-reduktasehemmer brukes særlig når prostata er stor, mens alfablokker brukes for små og middels store kjertler. I visse tilfeller kan de to legemiddeltypene kombineres, i alle fall for en viss periode.