Hos en del av pasientene vil det foreligge skjelettmetastaser på det tidspunkt da sykdommen oppdages, og i disse tilfellene er det påkrevd med hormonell behandling. Det samme er aktuelt hos pasienter som er behandlet for kreft i et tidligere stadium, men der sykdommen likevel utvikler seg videre. Den normale prostatakjertel er avhengig av mannlige kjønnshormoner (androgener) for sin vekst og utvikling. De fleste tilfeller av prostatakreft er også avhengig av androgener, som vil si at kreftcellene trenger androgener. Vi regner med at cirka 80 prosent av pasientene har en slik hormonavhengig svulst. Det betyr at hos disse pasientene vil sykdommen stanse opp eller gå tilbake hvis man fjerner de mannlige kjønnshormonene («kastrasjonsbehandling») eller blokkerer virkningen av dem (antiandrogen behandling). Behandlingen kan føre til at metastaser forsvinner, at allmenntilstanden bedres og at smerter blir borte.
Fjerning av testosteron kan skje på prinsipielt to måter: Dels kan man ved et mindre kirurgisk inngrep fjerne begge testiklene, noe som fører til at testosteron i blodet synker drastisk i løpet av meget kort tid.
Det andre alternativet er å gi medikamenter som virker slik at testosteronproduksjonen i testiklene opphører («medikamentell kastrasjon»). Tidligere brukte man østrogener, eller kvinnelige kjønnshormoner. Imidlertid vil østrogener i tablettform disponere for hjerte/kar-lidelser, og slik behandling er i dag nærmest forlatt. Østrogen gitt i sprøyteform har ikke denne uheldige virkningen. Medikamentene som brukes mest i dag, er GnRH-agonister og antiandrogener. GnRH-agonister vil i begynnelsen øke hypofysens produksjon av luteiniserende hormon (LH), men vil etter få uker desensitivisere GnRH-reseptor slik at LH-nivåer blir lavere enn før. Reduksjonen av LH vil føre til opphevet produksjon av testosteron i testiklene. Antiandrogene substanser virker ikke ved å redusere mengden av sirkulerende testosteron, men har sin virkning direkte på prostata. Antiandrogener vil hindre dihydrotestosteron i å binde seg til spesielle reseptorer i prostatavevet, slik at kjertelen ikke får androgenstimulering og derfor vil svinne hen (atrofiere).
Hvis sykdommen ikke svarer på denne hormonelle behandlingen, eller hvis den viser tegn til fornyet aktivitet, er det uttrykk for at sykdommen er aggressiv og fremadskridende. Mulighetene for å stanse sykdomsprosessen er da meget beskjedne. En del pasienter vil imidlertid, i hvert fall for en viss tid, reagere positivt på behandling med spesielle cytostatika (cellegift). Det viktigste i denne situasjonen vil som regel være å holde pasienten smertefri ved medikamenter, ofte kombinert med strålebehandling mot de smertefulle spredningspunktene i skjelettet.
Kirurgisk fjerning av testiklene på grunn av langtkommen prostatakreft fører med seg en del bivirkninger. Mange pasienter vil få hetetokter. Kjønnsdriften vil opphøre, og impotens blir nesten alltid følgen. Legemiddelbehandling med GnRH-agonister vil gi de samme bivirkningene. Behandling med antiandrogener vil også kunne gi ømme og forstørrede brystkjertler. Dette kan til en viss grad forhindres ved å gi en liten stråledose mot brystene før man begynner med medikamentet. Hvis pasienten får hormonbehandling som fjerner testosteronet i svært lang tid, vil kalkholdigheten i skjelettet reduseres med utvikling av skjørere bensubstans.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.