Underernæring, tilstand som oppstår når kroppens behov for energi og/eller næringsstoffer over tid ikke tilfredsstilles gjennom inntak av mat og drikke. Protein- og fettreservene i kroppen avtar, og dette resulterer i vekttap, muskelsvinn og mangel på vitaminer og mineraler. Underernæring fører til økt risiko for sykdom, komplikasjoner til sykdom og dødelighet. Samtidig bidrar en rekke sykdommer direkte eller indirekte til underernæring ved at de øker behov for næringsstoff, reduserer næringsopptaket i tarmen eller gir nedsatt appetitt. Uten tilførsel av energi og protein dør et i utgangspunktet friskt menneske i løpet av ca. 60 døgn, forutsatt at vedkommende får i seg vann.

Man regner med at et sted mellom 1/2–1 milliard mennesker på verdensbasis lider av underernæring. Underernæring og mangelsykdommer er ikke et problem i den generelle befolkningen i Norge, men enkelte grupper er utsatt for å utvikle underernæring. Det gjelder personer med dårlig allmenntilstand, spisevegring, samt langvarige eller alvorlige sykdommer, alkoholikere, eldre og/eller enslige.

Protein-energi-malnutrisjon (PEM) er en samlebetegnelse på forskjellige mangeltilstander knyttet til underernæring eller sult. De alvorlige underernæringssyndromene marasme og kwashiorkor rammer særlig barn i utviklingsland. Marasme skyldes langvarig begrensning i tilførsel av protein og energi, og kjennetegnes ved at barnet er apatisk, ekstremt avmagret, ofte dehydrert og har diaré. Kwashiorkor skyldes alvorlig proteinmangel, mens inntaket av energi kan være tilfredsstillende. Tilstanden kjennetegnes av oppspilt mage, som skyldes forstørret lever og væske i bukhulen, og av perifere ødemer (væskeansamlinger). Verdens helseorganisasjon har utviklet retningslinjer for behandling av alvorlig underernærte. Særlig barn med kwashiorkor har høy dødelighet.

Som ledd i den kliniske undersøkelsen ser man etter tegn på muskelsvinn, tynn hud, perifere ødemer og/eller slimhinneforandringer. Vekttap de siste 3 måneder eller samlet vekttap det siste året bør registreres, noe som gir en god indikasjon på ernæringstilstanden. Ifølge Verdens helseorganisasjon kan måling av BMI hos voksne brukes til å klassifisere undervekt som mild (BMI 17,00–18,49 kg/m2), moderat (BMI 16,00–16,99 kg/m2) eller alvorlig (BMI<16,00 kg/m2).

Barns ernæringsstatus vurderes ved å måle vekt og høyde. Barnets mål sammenlignes med en velernært referansepopulasjon som er definert av Verdens helseorganisasjon. Akutt underernæring (avmagring) bestemmes ved å sammenligne barnets vekt med vekten til barna i referansepopulasjonen med samme høyde. Langvarig underernæring (veksthemming) bestemmes ved å sammenligne barnets høyde med høyden til referansepopulasjonen med samme alder. Generell underernæring måles ved å sammenligne barnets vekt med vekten til referansepopulasjonen med samme alder. Det brukes ulike statistiske måter for å vurdere om barnets avvik fra referansepopulasjonen er så stort at barnet defineres som underernært. Eksempler er z-score, persentiler, % av median.

Antropometriske mål (målinger av kroppens ernæringsreserver). Tricepshudfold er et noe usikkert mål på kroppens fettdepot. For å få et sikrere uttrykk for fettlagrenes størrelse, må man måle alle fire hudfolder; triceps, biceps, subscapularis (under skulderbladet) og crista iliaca (hoftekammen). Målingene foretas ved hjelp av et spesielt instrument (kaliper). Armmuskelomkrets er et uttrykk for kroppens muskelmasse, og beregnes ut fra overarmsomkrets og tricepshudfold.

Det finnes ingen enkelt blodprøve som spesifikt viser om en person er underernært. Måling av serumalbumin er sannsynligvis en av de beste laboratorietester på underernæring.

Se også mangelsykdommer.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.