Urinblære, hulmuskel fortil i bunnen av bukhulen (se buken), tjener som reservoar for urinen, inntil den tømmes vilkårlig (miksjon) gjennom urinrøret.

Urinblæren ligger i det lille bekkenet, bak symfysen, og er på oversiden kledd med bukhinne. Man skiller mellom en blæretopp (apex vesicae), et blærelegeme (corpus vesicae), en blærebunn (fundus vesicae) og en blærehals (cervix vesicae) som går over i et urinrør. Når blæren er tom, ligner den på en omvendt kjegle, med spissen (blærehalsen) ned. Toppen av blæren når da ikke opp over underlivsbena, og den tomme blæren kan derfor ikke kjennes utenfra ved trykk mot bukveggen. Når blæren er full, har den form som en kule som hever seg opp fra bekkenbunnen; toppen av den kan da kjennes over symfysen.

Hos kvinnen ligger livmoren over en del av blæren, mens baksiden og undersiden ligger an mot livmorhalsen og skjeden. Hos mannen ligger tynntarmen an mot oversiden av blæren, mens den bakre delen ligger an mot endetarmen.

Blæreveggen består hovedsakelig av glatt muskulatur i flere lag, med fibrer i forskjellige retninger. Tykkelsen er normalt 8–10 mm. Blæren rommer normalt 400–500 ml hos voksne, før trangen til vannlating melder seg, selv om det finnes betydelige individuelle forskjeller. Ved vannlatingen kontraheres alle muskellagene samtidig, slik at de fungerer som én muskel. En slik sammentrekkbar hulmuskel kalles detrusormuskel.

Baktil forbindes blæren med de to urinlederne (ureteres), en fra hver nyre. De er ca. 25–30 cm lange muskelrør mellom blæren og nyrebekkenene. De munner ut på skrå i to små, spaltformede åpninger eller ostier (ostia ureterum) nær blærehalsen, omtrent 3 cm fra hverandre. Ved kontraksjonen klemmes muskelfibrene omkring ostiene sammen, slik at urinen ikke presses tilbake til nyrene (se også refluks). Sammen med den indre åpningen til urinrøret (ostium urethrae internum) danner ostiene hjørnene i en trekant, kalt trigonum vesicae, som vender spissen nedover. Omkring urinrørsmunningen ligger det to sirkulære muskler: en indre av glatt muskulatur, og en ytre av tverrstripet muskulatur (musculus sphincter urethrae), som er en del av bekkenbunnmuskulaturen nedenfor blærehalskjertelen (prostata) hos mannen. Den indre muskelen virker dermed autonomt, mens den ytre er viljestyrt og muliggjør en blærefylling på over en liter.

Innvendig er urinblæren kledd med såkalt overgangsepitel, dvs. slimhinne som har stor evne til å tåle strekk. Det er et flerradet epitel, idet alle cellene sitter på basalmembranen, men ikke alle er like lange. På overflaten er cellene mer runde når blæren er tom, mens de avflates når veggen strekkes. Slikt epitel er spesifikt for urinveiene og kalles derfor også urotel. Mellom slimhinnen og det innerste muskellaget i blæreveggen er det løst bindevev, slik at slimhinnen foldes når blæren tømmes, og strekkes når den fylles.

Da blæren forandrer stilling i bekkenbunnen, alt etter fyllingsgrad, er den bare festet på undersiden. Fortil er den forbundet med bekkenveggen ved løst bindevev og glatt muskulatur, men det er også kraftigere bindevevsdrag her, spesielt mellom symfysen og prostata. Særlig fremtredende er et bindevevsbånd mellom innsiden av bukveggen og blæretoppen, som en rest etter den embryonale uringangen ut i navlestrengen (chorda urachi, se urachus). Urinblæren er overtrukket med bukhinne, unntatt i bunnen og i den delen som ligger an mot symfysen og innsiden av bekkenet. Når blæren er full og når over symfysen, kan den derfor punkteres uten at bukhinnen skades.

Urinblæren innerveres autonomt (se det autonome nervesystem), både sympatisk (fra den lumbale grensestreng, L1–L3) og parasympatisk (fra den sakrale parasympatikus-delen, S2–S4). I blæreveggen finnes det spesielle sanseceller som hele tiden registrerer endringene av muskelfibrenes lengde når blæren langsomt fylles med urin. Impulser fra disse såkalte strekkreseptorene går både til det autonome nervesystemet og til hjernen, slik at de utløser trang til å tømme blæren. Trangen kan kontrolleres til en viss grad. Storehjernen kan dels aktivere urinrørets lukkemuskel, dels hemme det parasympatiske systemet. Dersom den bevisste hemmingen ikke finner sted, tømmes blæren automatisk ved en viss fyllingsgrad, slik som for eksempel hos spedbarn. Ved vannlatingen kontraherer blæremuskulaturen seg, slik at ureteråpningene lukkes og blærehalsen åpner seg.

Urinblæren representerer fra først av en del av den såkalte kloakken (cloaca): et felles rom for nedre del av det endodermale tarmanlegget hvor dette forener seg med utførselskanalen for det primitive nyreanlegget (Wolffs gang). Rundt 5. fosteruke deles denne felles "beholderen" for tarminnhold og urin i to: til en separat endetarm og en blære.

Vannlatingstrangen kan arte seg på forskjellig måte. Mens de fleste barn blir renslige i 3–4-årsalderen, kan det selv i 8–10-årsalderen forekomme ufrivillig vannlating (enurese), som regel under nattesøvnen (enuresis nocturna). Dersom den ufrivillige vannlatingen skyldes forandringer i nervesystemet eller urinveiene selv, kalles den inkontinens, se også urinlekkasje.

Ved mekaniske hindringer kan det motsatte skje, det vil si at vannlatingen ikke kan komme i gang (urinretensjon). Dette skjer helst ved forstørret prostatakjertel hos menn (se LUTS), og urinmengden som på den måten kan samle seg i blæren, kan bli flere liter. Både ved retensjon og ved inkontinens kan blæren tape evnen til å tømme seg fullstendig. Det blir en rest urin igjen (residualurin), og risikoen for at det skal oppstå blærekatarr (bakteriell infeksjon i blæren) som kan spre seg til de øvrige urinorganene, er meget stor (se urinveisinfeksjon).

Se også blærekreft, cystometri, cystoskopi, urinblæremisdannelser, urinblæreundersøkelser, urinfistel.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.