blærekreft

Menn rammes rundt tre ganger så ofte som kvinner. Blærekreft blir hyppigere med økende alder, og de fleste pasientene er over 50 år. 80 prosent er eldre enn 60 år ved diagnosetidspunktet. Imidlertid kan sykdommen også sees hos yngre, til og med i 20-årene. Siden 1950-tallet har risikoen for blærekreft blitt tredoblet for menn og doblet for kvinner.

Forskjellige kjemiske substanser kan gi blærekreft. For eksempel ble det observert en overhyppighet av blærekreft hos arbeidere i fargestoffindustrien i Tyskland. Dette rettet oppmerksomheten mot arbeidsmiljøet, og bidro til det regelverket man har i dag. Røyking er en svært alminnelig årsak til blærekreft, og årsakssammenhengen mellom røyking og blærekreft er minst like sikker som mellom røyking og lungekreft. Kroniske infeksjoner disponerer for blærekreft. I visse afrikanske land (Egypt) er Bilharzia -infeksjoner den viktigste årsaken. Blærekreft opptrer også uavhengig av kjente årsaksfaktorer.

Hovedsymptomet ved blærekreft er blodig urin. Ofte er blødningen synlig med det blotte øye (makroskopisk hematuri). Det er karakteristisk at det er den siste delen av urinporsjonen som er mest blodig, men ofte er hele urinporsjonen blodig. Tilstanden gir sjelden smerter. Imidlertid kan mange pasienter plages av ubehag og trykk i blæreregionen, smertefull vannlating og stadig trang til å måtte gå på toalettet.

Aktuelle undersøkelser er cystoskopi, der man påviser svulsten rent visuelt. Dessuten skal det alltid utføres røntgen av nyrene (CT urografi). Hos pasienter med blærekreft kan det en sjelden gang være en samtidig svulst i nyrebekkenet eller det kan oppstå slik svulst på et senere tidspunkt. En slik tilleggssvulst kan også forekomme i urinlederen.

Når diagnosen er stilt, må pasienten legges inn på sykehus for å få svulsten fjernet. Dette gjøres som regel med en elektrisk slynge som føres inn i urinblæren gjennom urinrøret (såkalt transuretral reseksjon av blæresvulst, TURB). Samtidig tas det av og til vevsprøve (biopsi) fra andre deler av blæren der slimhinnen kan se litt forandret ut uten at det foreligger noen synlig svulst. Dette gjøres for å se om det fins forstadier til svulster. Blærekreft har nemlig en utpreget tendens til å ramme også andre deler av blæren, og det er svært viktig å vite dette av hensyn til behandlingsopplegget. Ved små og overflatiske svulster vil slik utbrenning fjerne hele svulsten. Det er imidlertid viktig at pasienten senere kontrolleres regelmessig med cystoskopi. Siden blæresvulst har en uttalt tendens til å komme tilbake, vil slik kontroll som oftest være livslang.

I visse tilfeller er det aktuelt å supplere med blæreskylling. Det settes cellegift eller BCG (svekkede, levende tuberkelbasiller) inn i blæren og pasienten beholder blandingen i én til to timer. Denne behandlingen er aktuell blant annet hos pasienter som stadig får nye svulster, og der hvor biopsien har vist begynnende kreftforandringer. Det virker eiendommelig at BCG, som er en vaksine mot tuberkulose, også skal virke mot blærekreft. Sannsynligvis virker det ved å øke immunforsvaret mot kreftceller lokalt i urinblæren. Erfaring har vist at dette er det beste middelet ved blæreskylling.

Hvis man ved den transuretrale reseksjonen påviser at svulsten vokser dypere i blæreveggen, vil inngrepet ikke fjerne alt svulstvev, og ytterligere behandling er aktuell. Man har da valget mellom fulldose (radikal) strålebehandling eller kirurgisk fjerning av hele urinblæren (cystektomi). Hvis allmenntilstanden, alder, utbredelse av svulsten eller andre forhold vanskeliggjør radikal cystektomi, tilbys radikal stråleterapi mot urinblæren. Lindrende strålebehandling gis ved lokalavansert blærekreft og ved spredning.

Blæresvulst kan vokse direkte inn i naboorganer, men like vanlig er fjernspredning til lymfeknuter i bekkenet, lungene eller skjelettet. Det kan da være aktuelt å gi cellegiftbehandling som gir bedring hos opp til 50 prosent av pasienter med utbredt blærekreft. Hos 10–20 prosent oppnås langvarig komplett tilbakegang av sykdommen. Slik behandling er komplisert og kan gi alvorlige bivirkninger. Utprøving av nye cellegiftpreparater ser ut til å gi enda bedre resultater i fremtiden.

Det er to hovedforhold som avgjør prognosen:

• dybdeveksten, om svulsten er helt overflatisk eller om den vokser ned i blæreveggen. Jo dypere vekst, jo større er risikoen for spredning.
• det mikroskopiske utseendet til cellene som svulsten består av. Hvis de har et utseende med lite avvik fra normalt blæreepitel, tyder det på en relativt «snill» sykdom. Jo mindre celler ligner på den normale blæreslimhinnen, jo større er vekstintensiteten og aggressiviteten.

Nyere data tyder på at man snart kan uttale seg om svulstens sannsynlige vekstintensitet ved hjelp av spesielle substanser som kan påvises i svulsten, såkalte tumormarkører. Foreløpig har man ikke metoder med god nok pålitelighet til rutinemessig bruk.

Justert for normaldødelighet er sjansen for å være i live fem år etter påvist blærekreft 50–60 prosent, alle norske tilfeller sett under ett. Ved overflatiske svulster er fem års overlevelse cirka 90 prosent, men cirka 70 prosent får ett eller flere tilbakefall, vanligvis som en ny overflatisk svulst. Ved dypere, men lokaliserte svulster helbredes cirka 50 prosent ved radikal cystektomi.

• urinblære
• kreft
• kreftbehandling