cancer vesicae urinariae, kreft i urinblæren. Blærekreft er en ganske alminnelig sykdom. I Norge er det ca. 1200 nye tilfeller per år. Totalt lever flere enn 9000 nordmenn med denne sykdommen.

Menn rammes ca. fire ganger så ofte som kvinner. Blærekreft blir hyppigere med økende alder, og de fleste pasientene er over 50 år. 75 % er eldre enn 65 år ved diagnosetidspunktet. Imidlertid kan sykdommen også sees hos yngre, til og med i 20-årene. Risikoen for urinblærekreft er tredoblet for menn og doblet for kvinner siden 1950-årene.

Forskjellige kjemiske substanser kan gi blærekreft. Man oppdaget at arbeidere i fargestoffindustrien i Tyskland hadde overhyppighet av blærekreft. Dette rettet oppmerksomheten mot arbeidsmiljøet, og bidro til det regelverket man har i dag. Røyking er en svært alminnelig årsak til blærekreft, og årsakssammenhengen mellom røyking og blærekreft er minst like sikker som mellom røyking og lungekreft. Kroniske infeksjoner disponerer for blærekreft. I visse afrikanske land (Egypt) er Bilharzia-infeksjoner den viktigste årsaken. Blærekreft opptrer også uavhengig av kjente årsaksfaktorer.

Hovedsymptomet ved blærekreft er blodig urin (se blod i urinen). Ofte er blødningen synlig med det blotte øye (makroskopisk hematuri). Det er karakteristisk at det er den siste delen av urinporsjonen som er mest blodig, men ofte er hele urinporsjonen blodig. Tilstanden gir sjelden smerter. Imidlertid kan mange pasienter plages av ubehag og trykk i blæreregionen, smertefull vannlating og stadig trang til å måtte gå på toalettet.

Aktuelle undersøkelser er cystoskopi, der man påviser svulsten rent visuelt. Dessuten skal det alltid utføres røntgen av nyrene (urografi). Hos pasienter med blærekreft kan det en sjelden gang være en samtidig svulst i nyrebekkenet eller det kan oppstå slik svulst på et senere tidspunkt. En slik tilleggssvulst kan også forekomme i urinlederen. Når diagnosen er stilt, må pasienten legges inn på sykehus for å få svulsten fjernet. Dette gjøres som regel med en elektrisk slynge som føres inn i urinblæren gjennom urinrøret (såkalt transuretral reseksjon av blæresvulst, TURB). Samtidig tas det av og til vevsprøve (biopsi) fra andre deler av blæren der slimhinnen kan se litt forandret ut uten at det foreligger noen synlig svulst. Dette gjøres for å se etter forstadiet til svulstdannelse. Blærekreft har nemlig en utpreget tendens til å affisere også andre deler av blæren, og det er svært viktig å vite dette av hensyn til behandlingsopplegget. Ved små og overflatiske svulster vil slik utbrenning fjerne hele svulsten. Det er imidlertid viktig at pasienten senere kontrolleres regelmessig med cystoskopi. Siden blæresvulst har en uttalt tendens til å komme tilbake, vil slik kontroll som oftest være livslang.

I visse tilfeller er det aktuelt å supplere med blæreskylling. Man setter cellegift eller BCG (svekkede, levende tuberkelbasiller) inn i blæren og lar pasienten beholde blandingen i én til to timer. Denne behandlingen er aktuell bl.a. hos pasienter som stadig får nye svulster, og der hvor biopsien har vist begynnende kreftforandringer. Det virker eiendommelig at BCG, som er en vaksine mot tuberkulose, også skal virke mot blærekreft. Sannsynligvis virker det ved å øke immunforsvaret mot kreftceller lokalt i urinblæren. Erfaring har vist at dette er det beste middelet ved blæreskylling.

Hvis man ved den transuretrale reseksjonen påviser at svulsten vokser dypere i blæreveggen, vil inngrepet ikke fjerne alt svulstvev, og ytterligere behandling er aktuell. Man har da valget mellom fulldose (radikal) strålebehandling eller kirurgisk fjerning av hele urinblæren (se cystektomi). Hvis allmenntilstanden, alder, utbredelse av svulsten eller andre forhold vanskeliggjør radikal cystektomi, tilbys radikal stråleterapi mot urinblæren. Lindrende strålebehandling gis ved lokal avansert blærekreft og ved spredning.

Blæresvulst kan vokse direkte inn i naboorganer, men like vanlig er fjernspredning til lymfeknuter i bekkenet, lungene eller skjelettet. Det kan da være aktuelt å gi cellegiftbehandling som gir bedring hos opp til 50 % av pasienter med utbredt blærekreft, hos 10–20 % oppnås langvarig komplett tilbakegang av sykdommen. Slik kjemoterapi er komplisert og kan gi alvorlige bivirkninger. Utprøving av nye cellegiftpreparater ser ut til å gi enda bedre resultater i fremtiden.

Det er to hovedforhold som avgjør prognosen. Det ene er dybdeveksten, dvs. om svulsten er helt overflatisk eller om den vokser ned i blæreveggen. Jo dypere vekst, jo større er risikoen for spredning. Det andre forholdet er det mikroskopiske utseendet til cellene som svulsten består av. Hvis de har et utseende med lite avvik fra normalt blæreepitel, tyder det på en relativt «snill» sykdom. Jo mindre celler ligner på den normale blæreslimhinnen, jo større er vekstintensiteten og aggressiviteten. Nyere data tyder på at man snart kan uttale seg om svulstens sannsynlige vekstintensitet ved hjelp av spesielle substanser som kan påvises i svulsten, såkalte tumormarkører. Foreløpig har man ikke metoder med god nok pålitelighet til rutinemessig bruk.

Justert for normaldødelighet er sjansen for å være i live 5 år etter påvist blærekreft 50–60 %, alle norske tilfeller sett under ett. Ved overflatiske svulster er 5-års-overlevelse ca. 90 %, men ca. 70 % får ett eller flere tilbakefall, vanligvis som en ny overflatisk svulst. Ved dypere, men lokaliserte svulster helbredes ca. 50 % ved radikal cystektomi. Ca. 30–40 % av pasientene er i live 5 år etter radikal strålebehandling. Ved påvist spredning utenfor urinblæren dør 80–90 % av pasientene innen 5 år.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.